GULLBOK4 Poesi 2008-4 Del6 *Sigve Lauvaas

H.Kihle-Ill

Del6

BLI LYS

At lyset kommer til alle:

Denne tanke må ta pusten

Fra den som lever.

Med et drømmesyn ser jeg

Skapelsen former vårt liv.

Jeg er til som et lys,

Og skal høyere opp

Til en stjerne.

Verdens under gjør blind.

Den som ingenting har,

Blir som konge.

Vår visdom blir forstummet.

Tilgi våre ord og gjerninger, Gud.

Vi var fortapte, men du kjøpte oss fri.

Nå er vi dine sønner og døtre.

TREET

Gråt ikke over min grav.

Mine røtter skal vokse.

I dyp jord skal mine søsken skilles,

Uten ord.

Sjelen er udødelig, og lever igjen

Som lauv på trærne, som pust.

Og aldri skal treet tape sin kraft.

Vi er grener i stammen

Som holder oss fast.

Vi er barn av Gud.

HØR

Begynnelsen taler til hjertet. Fremover går veien.

Lasset fra fortiden har vi med,

Men byggesteiner til det nye tempelet er ferdig.

Vi skal bare vandre i lyset

Til klokkene ringer. Innvielsen hører Herren til.

VISDOM

Visdommens frukt er begynnelsen,

Kornet som aldri kan dø.

En kirke uten lys kan ikke se,

Den er kald, naken og grå.

Han som metter oss alle,

Kjenner vår timeskål.

Visdommen holder oss varme

I kjærlighet, tro og håp.

Gi meg et hus som bærer

Visdom i alle ledd,

Gi meg en skinnende kledning,

Et gjenskinn av ditt tempel,

Gi meg lys til min vandring,

En kraft, så verden må se.

Den hellige visdom er livet,

Der underet skulle skje.

REISEN

Vi snubler og faller, og reiser oss.

Tiden bærer oss i det fremmede landet,

Mens huset rives ned.

Tydelige inngrep på reisen

Gjør oss nakne.

Om vi skal overleve dødens makt,

Er den dype gåte, det hellige håp.

Vi herdes i vinterstorm og snø.

Vi lærer å tåle.

Vi snubler gang på gang,

Men fortsetter reisen.

Vårt hjerte blir renset. Vi ser det usynlige.

TJENER

Hvor lenge skal verden være blind,

Hvor lenge skal rettferdigheten sove?

Vi er Israels barn og våker over de døde.

Vi er navnløse rop på et endeløst hav,

Vi søker et hjemland.

Ordene meislet i stein gir svar.

Vi er underordnet den eneste myndighet.

Vi skal våkne i lyset, og kjenne vår egen slekt

Som ble borte i krigen.

Vi er tjenere for en ny epoke.

Vi er elsket som barn av en kjærlig mor,

Fostret ved livets kilde.

SANG

Hvem er i det endeløse, og søker svar i ensomhet?

Vi kan ikke vandre i evighet, uten å komme til målet.

Fornedrelsen på Golgata og underet ved Jesu grav

Forteller alt om skapelsen.

Vår kirke synger livets sang, og reiser seg i klokkeklang.

Våre søsken holder sammen der,

Men glemmer ofte varme klær,

De ord som fyller sjelen.

Å hvile i en gåte gir ingen fred.

Vi teller våre dager, og feirer vår eldgamle bolig

Med nedslitte hender. Og lyset får knapt slippe til

Før det er kveld, og de hvitkledde

Med tabbelettene, kommer med grøt.

Vi skal sove nå.

SKOG

Trærne står og tier

Mot en himmel full av stjerner.

Alene er de utsatt for å falle,

Men sammen er de sterke.

Du skulle bare se

Så inderlig og ekte en skog kan være.

Jeg føler trygghet nå.

Frø skal sette røtter,

Og unge graner jobber med å vokse

Sammen med de andre.

De strekker sine grener som barn med varme hender,

Og solen skinner ned, og sier:

Snart, så er det vår.

De gamle graner luter seg i vinterkalde stormer,

Men strekker hals i sønnavind

Og måler sine venner.

Størst er størst. De strammer seg,

Som staute mannfolk gjør.

Og motorsag og traktorlyd går hånd i hånd

 I vintersol, og is og snø.

Et vinterbarn er født i dag,

Og kongekrone skal du få.

Din kjærlighet er ekte.

LYS

De smiler imot meg. De smiler som lys.

Jeg er ikke forberedt.

Nå ser jeg i undring alt som kan skje.

Når du gir klarsignal, er det forbi,

Eller kanskje kommer en seilbåt

Og tar oss med.

Ditt lys er håpet som holder oss levende

På det åpne, stormfulle hav.

Du er hellig. Nåden lyser.

Du er det evige svar.

ORDENE

Ord trenger seg inn i alle

Som bilder og lyd,

Trenger seg inn i sjelen

Som varme og lys.

Ord føder ord på veien, som gull.

Vi trenger å vandre varlig.

Vi er rike i ordet.

Noen ødelegger, andre bygger.

Ingen kan måle vårt liv.

Våre gjerninger, ord og tanker

Skaper uro eller glede.

Men nåden skinner som en sol.

VEIEN

Ingen fotspor. Veien er mellom oss.

Grip dagen, konge. Tal høyt.

Hvem kjenner den usynlige?

Spor kan være noe som har vært.

Legg merke til signalene.

Tiden ruller inn i nye spor.

Hver dag må vi finne veien.

Og himmelen er åpen over oss.

Stjerner i blått lyser. Har du vært ensom?

Noen dør av kulde. Noen blir løftet opp.

Hos meg hviler løfte.

Kjære, hvorfor leter du etter spor?

Hver spire, hver blomst, hvert menneskeliv,

Forteller om skapelsen.

Vår eldgamle bolig fra begynnelsen er snart ferdig

Når lyset blir slukket på jord,

Kan vi flytte inn.

KIRKEN

Hva sitter igjen,

Hva sier min gråt?

Jeg fryktet det verste

Da kirken brant.

Vennene sørger. Jeg fryser.

Ta vare på underet:

At ingen kan fange ordet og lyset.

 Vår sjel er forseglet.

Vi har en levende tro.

Tempelet skal bygges opp igjen

I våre hjerter på denne jord.

FRØ

Hvorfor planter vi frø,

Hvorfor hører vi sus av skog?

Ord i vinden.

Verden fortapes i ord

Som ingen forstår.

Kjærlighet er en hellig gave,

En åndelig frukt.

Det er et frø som må vokse, slå røtter,

Gi liv til den nye slekt.

Den evige gir oss seier

Og lys på veien til den nyskapte jord.

ÅND

Hvem ser i ånden, hører stemmer,

Kjenner profeter, lysets engler, søker ordet,

Før grunnen sprekker, og taket raser

Med frykt og uår, og verden skjelver?

Da kommer Gud med liv og fred.

Og ånden gir kraft og lys, Guds kjærlighet

Til alle som strever og har tungt å bære.

EN ENGEL

Det har vært en engel i treet

Med lys til et helt liv.

Gjennom mange år møtte jeg henne

I drømmer og syn.

Bokstavene i sanden forteller,

Men blir fort visket ut.

Jeg samler på minner og tegner et tre

Og en fugl som vil bli.

Fram mot kveld reiser tankene hurtig,

Og den veldige vinden berører min sjel.

Det mørkner der ute. Jeg gråter

For henne jeg aldri fikk se.

Fuglen i treet holder meg våken.

En engel har gjestet mitt hus.

Alt jeg har sett gjennom mitt vindu

Er fuglen fra Paradis.

FRØET

Frøet fant ikke feste

Og fløy med vinden.

Iblant lander et frø på fjell

Og visner i sol.

Frøet i jord får næring

Og spirer til liv.

Frøet som kommer inn i mitt hjerte,

Blir en lykkelig del av meg.

Frøet gir nye krefter

Og lys til min lange reise.

Hvert menneskefrø er en spire

Som erobrer og erobres,

Og bygger broer mellom liv og død.

VISDOM

Hvor er det rene og hellige,

Hvor er visdommens hus?

Hvor er den som følger oss

Omstrålt av lys?

Hvor er det levende vannet,

Hvor er kilden som fyller mitt hjerte

Og åpner porten til evighet?

Hvor er ordet som fornyer og skaper,

Hvor er underet og den nye fødsel,

Hvor er den modne kornåker

Som snart skal høstes?

Hvor er ordet som åpner stengte dører,

Hvor er åndens kraft og forsoningen?

Hvor er sjelens visdom? Hvor er kjærligheten,

Som holder mørket ute, og skaper liv?

STILLE

Ny kraft kommer i bønn.

Stille må vi våke og kjenne ordet

Som reiser søyler.

Menneskene møter kraften i det hellige rom.

Stille gir englene beskjed om barnet.

Våre lepper synger om fred.

Vi reiser oss stille og strekker armene ut

I luftens klare ansikt av sol.

Vi er fremmede, men føler oss hjemme

Med søsken på jord.

  

ORD

Ordene lyser veien,

Og veien er lys og lett.

Jeg går fra barndom til alder

Og visdom, år etter år.

Jeg følger de gamle stier,

Velsignet av kjærlighet.

Lær meg å elske de utstøtte, små.

Lær meg å leve i lyset.

La meg så skinne som stjerner i gull,

Og mett meg med frukt fra din hage.

Ordene bobler når kvelden er mørk.

Mine tanker får rom til å hvile.

Da kommer utrolige tankefrø

Og maler som korn i en mølle.

GAMLE

Gamle koner mater gjess.

I parken sitter de gamle.

Jeg hører lyden fra et gamlehjem.

Alt er stille som graven.

Gamle slutter å spise visst?

De slutter å leve med.

Hva er det som får de gamle ut?

Det er solen, og fuglekvitter.

De gamle hører med kropp og sjel,

Men kan ikke høre alt.

Vi må vekke til live de gamle ben.

La oss leve som lys og salt.

Siste måltid-Ill.