 |
| M.Skjelbred-Ill. |
Del 10.
37.
GODT HÅP
Nye
mennesker møter gamle
I håp om
å lære nytt.
Sjelen
synger seg til fødsel
Og stanser
vår død.
Visdommen
er den eneste kvist
Som gir
frukt til rette tid.
Fornyelse
ligger i troen på velsignelse
Fra begynnelse
til slutt.
Vår
slette er uendelig, vårt håp uten grenser.
Nåden er
større enn alle fjell,
Og
stillheten er som en kappe av gull,
Forseglet
i kjærlighet.
MIN GLEDE
Min glede
er ren som korn på modne aks,
Som frukt
og bær, som blomsterhav.
Gjør meg
til et redskap i din hage.
La meg
sove ved sypress og daddelbusker
Og kjenne
lukten av honning fra din vingård.
Grip min
hånd, og plant meg som et tre.
Gi meg
vann fra dine kilder,
Og reis
meg opp, så jeg kan se din himmel
Før
stormen raser og fjellene blir til eld.
La oss
hvile i skapelsen
Og kjenne
at du er nær med kraft,
Så jorden
skjelver.
Gi oss
din fred, og skap i oss lys,
Så vi kan
møte engler.
Reis oss
fra taushet til din himmel.
Gi oss
din gåtefulle ånd,
Så vi kan
gå gjennom stengte dører
Til evig
liv.
38.
HØRE
Det gjør
ikke noe
Om det
ringer i telefonen.
Van Gogh
hører ikke
Og
Beethoven er langt borte.
En sørger
over døvheten i samfunnet,
Men ingen
gjør noe med det.
En tone
hviskes ut med nye toner,
Og
kjærligheten renner i havet.
Hva skal
vi med mer bilder, mer musikk,
Mer som
støyer og gjør oss til forlatte mennesker,
Langt
borte?
Forlatthetens
hus er vår dype tragedie,
Etter en
søvnløs natt i Lofoten eller Vesterålen
Etter
forlis og sakn av sine egne.
Sammenbrudd
fører ofte til flammende bilder,
Langsom
film, eller ekko fra fjellet,
Der lyset
slokner, og en får sus i ørene
Eller
musikk fra en fremmed planet -
Dypere
enn havet.
HIMMELEN
Snart
bryter himmelen sammen i tårer,
Og vi får
et fuktig klima.
Vi står
ribbet som tømmer, ferdig til foredling.
Nye
skyskrapere skal lyse i landskapet
Og skape
liv til nye generasjoner.
Vi går i
solregnet og sender ord i eteren.
Vi er
friske under regnbuen
Og taler
i web til fjerne horisonter.
Nærhet er
som en luftmadrass, en hvilepute,
En
ullsky, havblikk, månelanding, kjærlighet.
39.
KILDE
La meg
bli til lys.
Min kilde
er rennende vann.
Jeg går
gjennom lukkede dører.
Mitt
sprukne kar er født på ny.
Skapelsen
er bønnesvar.
Den
eneste myndighet er opphøyet.
Min
forgjengelighet er blitt lovsang
Under
truende skyer.
Mitt
hjerte er fylt av kjærlighet
Til
livets kilde, til ordet.
GJENNOM
ALT
Ingen
grenser, ingen sperre.
Ånden går
igjennom alt.
Meg selv
er blitt løftet fra jorden.
Som et
lyssky ble jeg med
Gjennom
stengte porter og hinder.
Som en
engel kunne jeg fly,
Og ble
borte som en ånd.
Min sjel
fryder seg over skapelsen
Og åndens
virksomhet i verden.
Måtte
alle oppleve åndens kraft
Og
nærheten til det hellige.
Måtte
alle se gjennom alt,
Så de
kunne omvende seg
Til
englekoret over Israel.
Over
markene går jeg,
Over
skyene ruller vogner.
Jorden er
en skammel for dine føtter.
Du løfter
oss til stjerner.
Jeg
følger med til det usigelige,
Der lyset
strømmer som vann,
Og vi er
forvandlet til en ny skapning
I et evig
fredsrike.
40.
Å SE
Å være
usynlig
Krever
sterke briller.
Å se,
Krever
stort mot.
Vi kan se
til mørket siger inn
Og vi
sover.
Selv i
drømmer kan vi se
Tydelige
spor.
Vi er
ikke alene som kan se
Inn i det
ukjente.
Alle har
en fremmed pol
Å erobre.
Å se gir
syner,
Bilder i
mosaikken
Som
styrer våre valg.
Vi er
fortapt uten dette speil
Av livets
puls.
TAUSHET
Ordenes
form skaper
Sterke
relasjoner,
Som
fødsel av nærvær,
Som liv
av et gåtefullt lys
Fra tusen
munner.
Stillhet
gir krefter.
Når vi
tier, taler ordene
Fra
innsiden.
Dess
mindre vår stemme er,
Dess
bedre hører vi ordene
Og stillhetens
hjerte i landskapet.
Våre
tomme hender blir søyler av gull.
41.
TILHØRE
Var det
Guds fantasi
At vi
skulle tilhøre hverandre,
At vi
skulle styre verden -
Enda vi
ikke hadde vært her før?
Var det
meningen at vi skulle bygge broer,
Passere
grenser og hav -
Og forene
alle gode krefter,
Så verden
kunne bli ny igjen?
MUSIKK
Musikken
tilhører oss i tusen år.
Vi
lengter etter musikk fra skapelsen.
I
musikken kan vi danse og være frie
Som
fuglene.
Musikken
roper navnet mitt
Og sier:
Kom ut, bli med og syng.
Kjærtegn
alle barn som gråter
Og løft
de svake.
OMFAVNE
Jeg
omfavner ordene, føler nærhet.
Rester av
følelser griper meg.
Piler i
luften gjør livet vanskelig,
Men
ordene holder meg fast.
Ordene
gir meg et eget språk.
De er
kraftfulle hender, nærhet og glede.
Jeg
elsker ordene, og bærer dem ømt
Som små
barn.
Orden er
mine hjertevenner.
Ordene
har forgylte vinger, og flyr
Som
gullfugler i luften.
Jeg
omfavner ordene, mine barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar