 |
| K.Herredsvela-ill. |
Del 9.
SNØ
Snøen
vokser på verandaen
Og
tuntreet lyser i hvite greiner.
Snøen
flakser som fugler
Og
legger seg ned.
Snøen
synger som øyenvipper
Og
peker i øst og vest.
Snøen
legger sin maske på jorden
Og
ønsker oss alle fred.
I
denne tiden danser snøen
Med
sine gjennomsiktige flagg,
Og
hvisker stille i luften:
Musikk
er musikk.
Snøen
vokser til siste lampen slokner,
Og
alle sover som barn.
Vitenskapen
kan ikke forstå
At
jorden ble skapt av Gud.
OPP
Opp
alle som sover.
Det
er slutt med verden.
Kjærligheten
overtar mye.
De
andre blir gjemt
I
et teppe av sorte piler.
Opp
hele jorden,
Og
hent frukten som er moden.
Se,
trærnes grener bugner
Av
kunnskap og kjærlighet
Til
et langt liv.
Opp
or graven, alle som sover
Og
tenker på nøkkelen til paradis.
Alt
er klart i tiden som ruller
Som
en trapp – og blir borte
Som
en merkelig drøm.
HJEMLAND
Fantasien
er mitt hjemland.
Der
reiser jeg hver dag
Og
plukker aks i åkeren, som en halvbror.
Jeg
reiser hodeskallet – med bind for øynene,
Og
venter på den store dagen,
Da
alt blir synlig.
Jeg
ser mitt hjemland i en film
Som
legger seg øyekroken
Og
koker i mitt hjerte til en drøm om evighet.
Mitt
hjemland blir tydeligere for hver dag,
Og
minner meg om sjømannskirken
Som
tar imot alle – med et åpent hjerte.
MITT
BARN
La
nettene passere,
Se
frem mot dagen som kommer
Med
lys i rommet.
Offerbekken
er i havet før du våkner.
La
mørket gå sin gang,
Og
hold fast på lyset og varmen
Som
skaper liv.
Kom
med dine blide øyner,
Og
se hva som skjer i profil av ordet
Som
gråter over levende og døde.
Foruten
lys trenger vi rom og tid
For
å arbeide under stjernene.
Alt
er vakkert, som en gave,
Og
vekker oss til kjærlighet,
Barmhjertighet
og tro
På
noe som er større enn oss selv,
En
hellig skaper, navnet.
MOSAIKK
Tusen
øyner, tusen navn,
En
mosaikk, en lattermild oase,
Et
speil for guder.
Lyset
stråler ned til en evig plattform
Som
ligner et gresskar,
Hvor
menneskene beveger seg fritt.
Her
finnes olivenlunder,
Men
frosten ligger dypt hos mange.
Natthimmelen
er fylt av fakler
Som
arbeider bredvillig, for at alle skal se
Gull
på pilegrimsturen.
Alle
blikk senker seg i mosaikk.
Jorden
er fylt av bilder fra begynnelsen.
Og
ufødte får en undring i sollyset
Som
roper som et fyrlys.
Din
vei er en døende stjerne,
Rommet
er ved å sige sammen.
Vi
må skynde oss fremover i løypa,
Så
vi ikke krymper inn før tiden.
BÆR
MEG
Bær
meg over fjellet.
Vær
en soldat på turen min.
Vokt
meg for slanger og vold på veien,
Og
gi meg en hjelpende hånd.
La
meg få drikke av ditt beger,
Og
fyll meg med din ånd.
La
meg få tale de ord du gir meg
Med
kraft og fylde,
Så
alle kan se at jeg lever.
Gi
meg mer av din kjærlighet,
Så
jeg vet at du elsker meg
Over
alle fjell.
 |
| K.Herredsvela-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar