 |
| K.Herredsvela-ill. |
ORD
Mine
ord daler med frisk pust.
De
minner om fjellets rene luft.
Ordene
kommer som kildevann
Og
åpner mitt hjerte.
Kommer
du til meg i dag.
Jeg
føler lengsel å treffe deg
Med
ordene – som er kraft
Til
en ny vår.
Ordene
kommer med glede,
Og
sier farvel med ømhet.
De
hvisker til mitt indre
Og
kysser min munn.
VINTER
MED SNØ
Det
daler snø fra fjellet,
Fra
blågrå skyer.
Og
frosten griper om seg
Og
sliter i hus og heim.
Vinteren
kommer med spisse sko
Som
vasser i dyp snø,
Og
lager spor i lyset fra stjerner.
Vinden
slår om seg
Og
avtaler storm til natten.
Men
byen skal slippe billig.
Den
er inngrodd av frost.
Det
knirker ski over vidder,
Og
reinjegeren holder kroppen varm.
Det
er håp i sikte.
Snart
blir det væromslag.
Det
kan ikke bli verre.
Frosten
ligger dypt i alle hustak
Og
skaper seg om til troll.
LYSET
Lyset
er for stort for meg,
Reisen
er for lang.
Jeg
er naken for deg i paradis.
Kjære,
jeg tørster.
Jeg
går med et tomt glass
O
tørster – så jeg nesten dør.
Jeg
tørster etter lys og stillhet.
Om
jeg får leve,
Vil
jeg bygge et lyskapell.
Jeg
vil plante blomster i hagen,
Og
lyset vil danse.
Lyset
kler fjellet.
Og
menneskene får en levende sjel
I
lyset - som gir liv.
Og
jeg kan se og kjenne kraften.
Jeg
elsker deg.
ORD
Det
som skinner gjennom alt,
Er
ord av lys, ord av kjærlighet,
Som
vekker liv i kalde beinrester.
Jorden
synger liv i gammel grunn
En
midtsommerdag.
Lyset
stuper i kald jord
Og
vekker døde fra graven.
Ord
fyller verden med sang.
Og
vi kjenner varmen fra kirkevollen,
Fra
hjerte til hjerte.
Vi
hører navnet, og kjenner kraften
Drar
oss til seg.
Nåden
omfavner oss.
KORNÅKER
Kornåkeren
er moden.
Mat
er et språk alle forstår.
De
flykter til et vindu med mat.
De
rører ved kornåkeren.
Utenfor
døren står folk i kø.
De
leter etter en adresse
Hvor
de kan kjøpe mat.
De
lærte et språk i barndommen:
Å
kjenne, å smake.
Jeg
tenker en verden i åkeren.
Den
blir fort oppspist.
Og
ingen sår nye frø til en ny høst.
Det
blir hunger og krig.
En
kornåker er en ny fødsel.
Et
modent aks er lys og liv.
Det
er svar for mitt hjerte.
Vårt
liv er en gave fra dag til dag.
SETNING
Med
velvilje går jeg
Og
overtar et hus i blinde.
Utsiden
er synlig, gulvet er vasket,
Og
taket har sett en vinter før.
Motvillig
leser jeg om bryllupet.
De
ville oppleve den natten alene.
Og
alle dører var lukket.
En
måne krøp gjennom vinduet.
Jeg
ser at huset trenger stell,
Som
gamle folk.
De
leser i gamle postiller, og vasker seg
For
nattens eventyr i stjernevals.
UTENOM
Helt
utenom det vanlige.
Blues
i blått vannglass.
Elvebredden
er hvit,
Og
bølgene slår sakte mot land.
Der
er vilje i menneskene,
Og
kraft i havet.
Lyset
stråler fra himmelen
Og
fungerer som en dynamo.
Kraften
samles og kommer igjen
Med
stor styrke.
Grensestolpene
flyttes
Som
dagene går.
Utenom
alt brer vinden i blues,
Som
en orrhane,
Som
virvelstorm i Statene.
Vinden
flytter seg som lyset,
Og
går hastig forbi mitt hus.
DØD
Mold
i en dyp åker
Skjuler
mange spor.
Døden
skjuler livet,
Som
vokser inn i stjerner.
I
berget bor døden.
Vi kjenner nærhet i vårt hjerte.
Vi kjenner nærhet i vårt hjerte.
Vi
tar imot den siste fiende,
Når
vi ikke har motstand igjen.
Dødens
engel hviler i mold.
Livets
engel lyser fra gravene
Og
forkynner fred.
Døden
er lenket til menneskene
Fra
begynnelsen.
Livet
møter sin forsoner
I
navnet Jesus.
SØKE
La
oss søke livet,
De
storslagne byene
Som
gløder som lyspærer.
La
oss søke de tårevåte rutene,
Og
se til de gamle i ettermiddagsolen.
I
hagen vokser tulipaner.
La
oss spasere forbi verandaen
Og
se etter steinblomstene.
De
er vakre som skogsstjerner langs stien.
La
oss søke de unådde englene,
Og
kjenne at vi hører til.
La
oss se vårens landskap i en park
For
viderekomne – og lytte til strengene
Fra
klodens glødende instrumenter.
Da
blir vi berørt i hjerte og sinn,
Og
skjelver i feber –
Som
en smijernsport i storm.
SOL
Solen
passerer fjelltoppene,
Og
legger seg bak alt,
Som
en fakkel langs muren.
Solen
bærer oss til vi falmer,
Og
ansikt og lepper stivner
Som
et slokket alterlys.
Solen
er som et stort øye
For
hele verden.
Det
står som en kjempe i rommet
Og
blåser ut et forløsende hav.
Her
ror vi vår båt,
Og
kjenner at håret bølger.
Vi
stønner og trekker pusten, -
Men
lever i trekken som et blafrende lys.
Det
er vår forsvarstale. |
| K.Herredsvela-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar