GULLBOK4 Poesi 2008-4 Del2 *Sigve Lauvaas

Blomstring-Ill.

Del2

DØD

Døden har også et ansikt

Under natthimmelen.

Mine øyne søker opp.

Jeg fester meg til fjellet som bærer,

Og lytter etter sus av vind.

Se, regnet kommer.

 Når døden løser vårt anker

Og river røttene løst fra alt,       

Da rir vi bølgene over alle grenser.

Hvem er da tilbake?

Dødens time er når englene samler seg

For å ta imot vår sjel.

Redningshelikopteret er aldri langt borte fra noen.

Vi er i livbåtene.

Bølgene bærer oss gjennom åpent hav.

Dødens port er den siste skanse.

Vi er ved målet, og ser lyset.

I dette øyeblikk kan vi vinke til kjente og kjære,

Og høre den hellige sangen fra Sion.

Vi har enda noen trapper igjen

Før vi blir løftet av engler.

OASE

Hvert liv er en oase, et håp.

Tankene våre blir renset i kilden,

Og ordene får hellig kraft.

Ånden taler gjennom oss, og bor i oss.

Gjennom bønn kan vi helbrede syke,

Vekke opp døde, og møte Gud.

I tro skal vi velsigne den svake,

Og dele livets brød for intet.

Vår oppgave er beseglet i tro, til å tjene,

Være hans lys og salt i verden.

Alt vi gjør for hans barn, gjør vi for ham.

Så ta imot ordet, og drikk av hans kilde til evig liv.

I hans navn er vi disipler og søsken,

Levende, født på ny ved ånd og vann.   

RENSELSE

Fra aske til ild er vår kirke.

Våre bønner er håp og tro.

Vi retter oss ut mot en stjerne

Og bygger en himmelbro.

Stille går våre tanker.

Vi sitter i luftig vind.

Våre drømmer er blitt et anker

Om en gang å høre til.

Ingen er edle på bunnen.

Vi slipes, formes, blir sett.

Med høytid feirer vi barnet.

Vårt liv er et fuglebrett.

Kjærligheten er vår styrke.

Den har vi i Herrens ord.

Det evige lys, er vårt tempel.

Det renser vår sjel på jord.

GRENSEN

Å tråkke over en grense,

Fører til frihet eller fall.

Vi hører signaler, og velger vår vei.

Vi er alltid i faresonen i et fremmed land.

Hvem kan vite hvor grensen går,

Som ikke kjenner veien?

Akkurat nå har vi fred,

Men våre søsken lever i frykt,

Og går grensevakt.

Bare kjærlighet kan føre oss sammen.

Bare visdom og sannhet, og hellig lys,

Kan lede oss til paradis.

SE

Hva har vi sett? Hva kan vi se?

Fjellene står med lutet rygg.

Jeg spår det kommer regn,

At det blir storm til natten.

Hvor er fiskerne?

Hvor er menneskene som gikk på stranden?

Sjøbuene er tomme, havet er et eneste råk.

Det ringer fra kirketårn.

Se, et lys roper i fossende mørke.

Hvor er mine brødre? De seilte fra land i går.

Gud, hjelp oss på veien, hjelp oss fram til målet.

Takk at du gir oss håp.

DIKT

Ord på avveier kan gi glimt av sol.

De stiller seg fram som speil med åpent ansikt.

Ordene lyser, og lyser gjennom alt.

Vi er som frosne tranebær som henger og venter.

Men blomst og frukt, åker og eng,

Åpner vårt øye til glede og takk.

Dikt meg et fjell, en fjord, li og dal, hei og vidder.

Men vakrest av alt er stedet vi bor,

For der er vi hjemme.

-----

Som lyng og lauv synger hvert menneskebarn.

Vi viser oss frem. Vi er synlige, lys.

Vi er blåklokker, snøklokker, klokkelyng.

Vi er øyne som ser, og en bjelle.

Vi er spor i glitrende snø.

Vi er eventyret, ordet med ansikt

Som smiler til alle vi ser.

ROLIG NÅ

Legg deg ned i graset.

Vær stille når alle sover.

Pust ut.

Gjør som du hviler i vinden.

Hør etter lyder.

Pusten holder deg varm.

Kjenn din egen stille lyd,

Liksom et ekko som kommer igjen og igjen.

Legg deg stille som en sommerfugl

Med begge vingene i krans,

Omsluttet av godhet, omsorg.

Vær i ro. Sov. Sove nå

I en rik og frodig eng med kløver og timotei:

Beitemark for sau og lam, ku og geit.

Og fugleunger fløyter i graset

Med sine små, uferdige strofer.

Intet mer. Gylne øyeblikk. Kjærtegn.

Duften av nektar lokker biene.

Og de evige klokker kimer i vilden sky.

Vinden seiler over hav og land,

Og menneskebarnet får honning.

Det er begynnelsen til alt.

TJENER

Jeg ville være et ord som ble hørt,

En stemme i vinternatten, en tjener med åpen dør

Til alle som ville komme.

Jeg ville være en svamp ved kilden,

En hånd for en fattig bror.

Jeg ville være et beger, en tørstig munn

Som gav til de andre den hellige vin,

Det levende ord.

VEIEN VIDERE 

Store elvebåter, og små, tar seg fram.

Vi går i land, og har alle med.

Vi skal videre mot ukjent mål.

Vi er sammen på drivis, og åpent hav.

Veien videre gir oss håp,

Et mildere klima, med mat rundt bålet.

Det lokker frem dikt og sang.

Og vi danser i tro på det evige livet

Bak sol og stjernegrind.

Se der, Guds lam, som bærer verdens synd.

Et underlig lys, en port og et slott,

Og engler som vandrer i hagen, som oss.

Vi er innenfor snart, min venn,

I Det nye Jerusalem.

SOMMER

Velkommen til sommerglede.

Beitemarker i lund og li skinner i sol,

Og engblomster løper om kapp

Mot de blåe fjell, en fjern horisont.

Våre øyne vekkes av latter og sang

Fra en vill og vakker natur.

En eventyrreise i fjellheim og fjord

Gir oss lovsang: kjærlighet, håp og tro.

Den blomstrende stillhet tenner et lys:

Freden i Guds paradis.

Der venner og kjente, søster og bror

Skal møtes igjen, med engler,

På Herrens bud.

  

STILLHET

Blomstrende stillhet mot stjerner.

Vårt ansikt lyser mot nord.

Åsryggen dekket av klokkelyng.

Bak fjellet, en bjørkeskog

Stillheten tar i vår nakne sjel.

Da løfter jeg øyet, og faller til ro

Som et barn i en hellig tro:

Dette er himmel på jord.

Freden har senket seg over vår by.

Vi løftes av kjærlighet.

Lyset i verden forstummer vår gråt.

Vi ser engler på stjernebro.

Der vinden jaget, er fest og sang.

Stillheten våkner til liv.

Ansikt til ansikt i Det hellige land

Gir glede til oppbrudd: visjon.

VANDRING

I kvistværelse hjemme lærte jeg

At verden er delt.

De klassiske diktere kokte i ord.

Jeg arvet nøysomhet.

Takke for alt. Leve i tro, var veien jeg skulle gå.

Jeg reiste i oppbrudd, i hengivenhet, som barn,

Med visjoner, og drøm og mot.

Livets stoppesteder gav svar:

Du er vis, du er god, du er klok.

Og dette var plattformen, det var mitt verk:

Livet som hjelper en dreng.

Jeg skulle vandre med lys på jord,

Og sove i silkeseng.

Svalastoga-Ill.