GULLBOK1 Poesi 2008-7 Del4 *Sigve Lauvaas

Kunst4-Ill.

Del4

VERDEN

Om verden går under i brann,

Vil jeg tigge om nåde.

Se lystige dager forstummer i borgen

Når pesten plager, og ørnene jager

Over fjellene, og stuper.

Oppreist i landskapet skal verden gå under.

Og vakttårnet blir slukt i ildhavet

Som åpner en dør, som et hjerte

Som aldri kommer tilbake.

ELV

Når elven ligger blank

Og solen maler gull på trærne,

Strekker lyngen seg i li

Og barna lufter tærne.

Og snart er gjøken her

Og badevær,

Og en og to blir ti

Som hopper i vann, og hyler:

Hvor kaldt det er.

Når elven kommer om våren

Med brus og stønn,

Må vi se på avstand. Susen

I fossen, og strømmen tar i oss

Når elven går over land

Og brekker seg

Som barnet.

Hvem tenker på fisken

Når elven går dyp og mørk og kald

Og vi er inne i huset,

Når solen er bak alle fjell

Og det er natt

Bak slitte gardiner, og vi drømmer

Som Salomo om gull,

Før landskapet blir kledd til fest,

Og vi er nakne?

  

ROP

Rop ikke etter kongens sjeler,

Og se ikke etter svanens veldige vingeslag.

Det kan være ditt eget bilde som er forvandlet.

Rop ikke etter lykkelige tanker, som ikke har født,

For nåden gir hver sin styrke, og selv den svakeste

Kan møte livet i uforstand, og kjenne røtter og spir.

TELEMARK

Det er vakkert i Telemark

Når våren kommer

Og turistene er hjemme,

Og snøen renner mot havet.

Da er vårtegnet som en krans

Om vårt dyrebare liv,

Som gullring der vi går

Mot Kviteseid.

Hjartdal og Morgedal, Vinje og Bø,

Setter seg i minnet

Som en blomst av kjærlighet

Som gir trøst og glede.

Her vil jeg sette opp mitt telt.

Og vakre jenter kommer inn

Og hygger seg med kinasjakk og ludo,

Og boller med kaviar.

Det er vakkert her, med telehiv,

Og gnagsår etter turen.

Opp og ned og bort og fram

Er vandringer i Telemark,

Til Dalen Hotell, eller Rjukan.

Med speil av himmel, åpen sol.

Imellom høye fjell, en fjord,

Som binder verden sammen.

Der bor vi, i Telemark.

Og ingenting kan du ta med.

Gjør opp din reise, her og nå.

Se fra Gaustatoppen: speil i speil,

Et mektig kongerike, gullportal

Til evighetens himmel.

TANKER

Tankene mine trenger ned i dypet

Av en sprekk i jordskorpen,

Og jeg kjenner avmakt:

Hvor er jeg nå?

I mine egne tanker kan jeg veve garn

Til et bilde, og flette tau

Som binder verden sammen:

Hva gjør jeg nå?

Tankene vokser til høye fjell,

Og noen ganger fryser jeg, og ber

Om å få se et varmere land,

Der vinteren er grønn:
Hvor er jeg nå?

Jeg vet at mine ord er frø i vind

Som nesten aldri fester seg

Og vokser opp.

Jeg vet at tanken bøyer kinn mot kinn

Og hjelper dem som fryser:

Hva gjør jeg nå?

Jeg følger sporene, og finner fram

Til majestetisk ro,

Og tenker fremmed er et fremmedord,

Når jeg er her

Og verner om hus og hjem:

Hva vil jeg nå?

En tanke opp, og stjernene er nær.

Og jeg kan se bak alt

En skog av høye trær, en foss,

Og Sion i et hellig lys.

Jerusalem, en hellig by:

Hva gjør jeg nå?

STJERNER

Jeg står på egen grunn og speider stjerner.

Fra mine unge år har jeg sett Gud

I lyset som blir synlig, mest om kvelden,

Når bilduren er dempet,

Og alle menneskene har funnet ro.

Jeg står og sikter med øynene mot kilden,

Som bærer verden i sitt ord.

Jeg hører Bach, og kjenner stemmer

Fra et kirkekor.

Jeg fatter nærhet med de høye engler,

Og ser i vest en fredfull strand.

Mitt hjerte banker for de som er i havsnød,

Som ikke kjenner lyset

Og den trygge havn.

FUGL

Iblant flyr en fugl forbi,

Og kraften fra ordene reiser.

Og fjellet reiser sin rygg,

Og fuglene kommer igjen.

Iblant er fuglene i rommet,

Nær mitt innerste rom,

Som stuper i havet.

De reiser seg mot stjerner

Og våker over jorden.

Iblant er jeg alene

Med mine fugler, som vinker

Med sine små frø.

Jeg tar imot budskapet.

Vi skal alle lette med vinden en dag,

Reise til et annet sted,

Og fuglene skal være med.

LYS

Ingen vet det,

Og ingen kjenner til

At jeg er nesten døv og blind.

Men enda ser jeg fargene

Og hører havet.

Mitt liv er i nattens kulde,

Som vinden tar.

Og lyset formes til krystall

Av poesi og kjærlighet.

Ingen spør om rommet mitt

Og trapper jeg må gå.

Men bak alle fjell av natt,

Er himmelen alltid blå.

Der skinner lyset alltid,

Og vinden danser.

STJERNE

Når stjernene gir kjærtegn,

Må du tie.

Og ingen vet hvor nær

En stjerne er.

Når kysset kommer,

Og du våkner til en morgen,

Kan du undres over livet

Som en mystisk drøm.

Du ser ditt eget bilde som en gåte,

Som speil i speil.

Og du er selv en stjerne

På vei til evighet,

Som frø i vind på himmelhavet.

  

HØSTEN

Har du lyttet til høstens vingesus

Som kaller på fruktens trær?

Har du ligget våken når fuglene våkner,

Og hørt deres glede?

I alt som en ser, er himmelen med,

Og luften er ren, og myk som en hånd.

Du kjenner stillhetens vingeslag.

De stryker på nye strenger.

Som en lydmansjett sitter nye fugler

Og venter på avreisetid.

Hvem sier ifra når høstens vinger

Skal sette kursen mot sør?

Her høres lauv i vind, og bekkesus.

Og lyset faller skrått mot tak.

Du har sett villgjessene fly, 

Og høsten kommer med orkan.

  

SJELEN

Har du lyttet til din egen stemme,

Som er tydeligst om natten, når alt er stille

Og larmen puster ut?

Har du gått i regnvåt eng og hørt på bølgesus?

Sjelens kappe holder varmen når du lytter

Til den nye kraften som suser gjennom trærne.

Og medmenneskene du møter

Bærer dype ord i sine armer, fram i lyset.

Sjelen tørster etter næring, og du tørster

Etter ord som bærer skogens vinger

Frem i dagen, til en møteplass,

Der fjellet stiger mot kraftens himmelrom. 

OVER ALT

I lyset ser jeg et tre som vokser

Inn i stjerner.

Og brønnene våre blir levende vann,

Og brødet metter den svake til syner.

Og noen taler profetisk

Om de mange spørsmål som lokker

Under skyene.

Over alt er ly for vinden, og rom

Blir til nye rom,

Og ørken blir til åker.

I lyset danser fiskene, og menneskene

Finner ro i sjelen,

Som englene erobrer med sang.

Og noen holder rundt hverandre

Og reiser seg som grønne blad om våren.

I lyset kommer regnet som dogg,

Og fuglene kan hvile, som barnet.

Og søsken møter søsken over alt

Der visdommen er kjærlighetens lov,

Og alle våre ord blir gull

I nådens bolig,

Der nærværet av ånden gjør oss sterke,

Så vi kan se og høre

Røsten taler til mitt hjerte.

Jeg går i parkens blomsterbed,

Og møter mine egne i alt jeg ser.

Et stjerneteppe rulles opp.

Og englene er våkne, våren jubler,

Som barn i glede over livet nå.

Jeg finner fred, og stillhet,

Som i et dypt hav.

Der har sjelen sin nøkkel -

I lyset av en lekegrind.

Barna er kommet frem til Paradis,

Og der er jubel i min sjel.

Kunst4-Ill.