GULLBOK2 Poesi 2008-6 Del3 *Sigve Lauvaas

Israel-Ill.

ALENE

Jeg reiser meg

Og går min egen vei,

Min egen sti.

Jeg våger å være alene,

Kjenne meg fri.

Jeg går i en drøm,

Med varme tanker.

Kanskje jeg møter en annen

Som også har glans i sitt hår,

Og vinker med kjolen

Og venter på vår.

KVELD

Skumringen faller på.

Horisonter blir dis.

Gjennom en glødende sol

Får jeg hvile mitt øye.

Epletrærne i hagen teller timer.

Snart er frosten.

Månen stiger inn i stuen.

Lukten av en rose smelter

I min stolte rygg.

Jeg kan se en annen himmel,

Stjerner over livets tinder,

Hender som gir verden fred.

I skumringen sover du og drømmer:

Vi skal videre i kveld

Mot ukjent mål.

LIVET

Vær ikke bekymret for dagen som kommer.

Du skal være trygg i din ark.

Se, kirkespir blir til bål,

Og jorden går under.

Vår rygg tåler ikke flere slag.

Kamerater, venner, som ser mine spor.

Det er nødvendig å vandre,

Og strekke ut hendene

Til forlatelse for det som skulle vært ugjort.

Verden gråter.

Vi vandrer i taushet, uavbrutt, i lange netter.

Vi bærer bildene med oss,

Og ordene får en ny form.

Lengselen i oss blir til vingeslag.

Vi må videre for å se det hvite fjellet

Og smake av kilden til evig liv.

VEIVISER

Hver hvilestein er god å ha,

Hver veiviser gir håp.

At prest og lærer viser vei,

Som mor og far, det klare lys,

Gir fremtid for vår arme jord,

Og næring til vår barnedåp.

Hold fast på det du har,

Så du ikke mister kursen.

Som villblomst møter vi kjærlighet,

Og finner veien tilbake.

Vi er en navnløs slekt som går

Mot lyset, mot Jerusalem.

ØYNER

Hver dag har øyne

Som lyser imot oss.

Hver døende stjerne er et rop.

Hjelp dem som lever i mørket,

Og flett krans mellom alle folk på jord.

Orkideer og roser lyser

Under en himmelblå sommersol.

Øyner stiger og synker som øyer i havet,

Og fremmede horisonter blir borte

Som tankene når søvnen kommer.

Da synger et englekor:
O’ Betlehem. O’ Betlehem.

DAGENE

En for en går dagene.

En for en kommer inn i tidshjulet.

Og solskipet går rundt og rundt

Sin egen akse.

Menneskenes hvite seil stiger i vinden,

Og stillheten kommer.

Vi er himmelstormere

Og følger dagenes grådige blikk.

En for en må vi stupe.

Vannet bærer oss til fremmede kyster.

Vi er som flyttfugler

Som søker et varmere land.

Vi bærer kjærligheten med oss.

Vi skal ikke skilles.

Tiden er vårt liv, vårt brød.

Vi bygger bro til evigheten nå.

TID

Å lese bøker kan gi nye tanker

Og skape rom for utflukt.

Er det bortkasta tid

Å se fjernsyn, høre musikk, gå i teater?

Selskapslivet tar tid.

Å være gjest gjør en verken fattig eller rik.

Å ha venner er gull.

Opplevelsen, følelsen av å høre til,

Skaper glede, lykke og liv.

Å fylle sitt rom, sin sjel med ord,

Føder ingen vår.

En må sile og veie og måle.

Alt hva en gjør har sin pris.

Kjærlighet former vårt liv, vårt bilde,

Og bærer oss frem i tid.

Det er visdom å ta de rette valg.

Sannheten er hellig.

Tiden er ikke evig.

Gi lys mens du kan.

Livet er verdt å leve.

MAKT

Det en ikke kan få for penger

Er verdifullt.

Kjærlighet er gull for den som ser.

Hvert øyeblikk, hver tid og stund,

Hver blomsterkrans, et vennlig smil,

Hvert korn fra hellige englers brød

Gir indre glød og makt.

Vår sjel får fred i Herrens ord.

Hans navn er skapelse og evighet.

Vi er lys og salt på jord.

Det stemmer med vår barnetro

At ordet skaper land og folk

Av kjærlighet.

FOTSPOR

Se, fotspor, veier over alt.

Her har menneskene levd og kjempet.

Noen dør som frukt og salt,

Andre blir til støv, og tier.

Jeg skal skrive spor i sanden,

Reise tårn og høye hus.

I min taushet skal jeg rope

Kjærlighet i glemte spor.

Se, jeg vandrer jord og himmel,

Som en stjerne mellom permer,

I et hellig rom.

Se, jeg går med tøfler gjennom verden,

Hvisker fortrolige og varme ord.

Jeg skal høyere enn graset, høyere enn busk og trær.

Mine dikt er veier mot en stjerne,

Bilder for en målløs jord.

Jeg skal speile navn og tider,

Våke graver, sløkke brann,

Sette kursen mot hellige engler,

Løfte vingene for Gud og fedreland.

ØYNER

Du er ikke alene. Øyner møter øyner

I en ustanselig påkledning.

Som kinn mot kinn

Kommer øyner i bevegelse.

De strekker seg ut

Og tar imot drømmer og begjær.

Som en gartner siler de bilder,

Planter blomster, busker og trær,

Og slår armene rundt deg.

DIKT

Hvert dikt skal høyere opp,

Nå lenger, lyse klarere, leve sterkere,

Tåle frost og varme.

Som en blomst

Trenger diktene regn og jord

Og dine øyne, og ditt sinn.

Du skal dikte mine dikt

Som barn i tankenes verden.

La diktskålen bli full

Av forlokkende frukt og bær.

Ta til deg med god appetitt.

Vær ærlig mot ordene,

Og smak. Se

At også du er et dikt.

DRØM

Er du en drøm fra skogbunnen,

En moseklatt, et frø som har satt seg fast,

Et øye, varlige pikehender,

Skjelvene frukttrær i blomst?

Er du fra dypet i speilet

Som bretter seg ut i en mektig bølge?

Er du en klippe, en borg, et lys

Som speider i himmelrommet?

Er du den jeg søker, og ikke kan nå,

En drøm som våker i mitt indre?

Er du den ytterste stjerne i solveggen

Som jeg kan varme meg på

I de svarte og kalde netter?

STILLHET

Voks i meg, stillhet.

Voks i meg skog og fjell.

Voks i meg lyng og vidder.

Voks i meg hav og hei.

Stillheten suser med varme hender

Og skjuler mitt ansikt.

Jeg vokser i undring, og ser

Dypere i de ukjente rom.

Jeg ser hemmeligheter.

Stillheten gjør meg sterk.

Mine vinger flyr. Jeg er høyt

Over fjellene,

Borte fra larmen,

I min fars hus.

VEKTSKÅL

Min vektskål har mange lodd.

Sorg og glede, gråt og smil,

Fortvilelse, håp og tro.

Hver gang jeg møter Ordet kan jeg se

At jeg er selv i vektskålen

Med hele mitt liv.

Hvor skal jeg gå?

Vi veies og måles.

Våre spørsmål blir til en masse

Som tankene bærer.

Vi trenger visdom

Til å ta de rette valg.

Vi trenger nye øyne til reisen,

Og mannakorn. 

H.Sørensen-Ill.