GULLBOK2 Poesi 2008-6 Del2 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

Del2

BÅTEN

Båten legger fra land.

Hvem haster i smale gater?

En nøkkel til alt er et hjem

Med varme og brød.

Alt føles så kaldt og lukket.

Hvem venter på hånden din?

Lauvet fyker med vinden.

Båten legger fra land.

Barnet skal krysse gaten.

Sult, krig og død, roper fra jord.

Hvor skal jeg bo i nøden?

Jeg er gjest i ditt hus.

Jeg er fremmed i verden.

Ordene fører meg frem, over alt.

Tilgi, jeg nevner ditt navn.

Du er ånd og vin, og Gud.

STILLE

Taushet er en prøve.

Du har krefter til å tale, gå.

Hver plante har et frø.

Og alt som spirer, det skal dø.

Bare nådens kraft gir liv.

Det ene er håpet, en stille bønn om fred.

Stille under samme himmel

For å bruke tid. Omsluttet av kjærlighet

Er våre vitner, velsignet av Gud.

Vi er mange som kan vitne.

Vi er lys. Vi er ild og kraft og evighet.

Nåden er stor, at vi ser og hører deg,

Skaper av himmel og jord.

NÅDE

Nåde over alle mine ord.

Nåde over synden og skammen.

Nåde, til forlatelse for alle barn på jord

Som søker dine stier i støvet.

Strek under navnet ditt

Ved nådens helligdom.

Se jorden som en sirkel og en bue.

Her åpner dagen øye og sinn

Til alle villfarne og blinde.

Her kan jeg se ditt ansikt.

I evighetens vektskål er nåden min.

I mørke netter er jeg hellig, og evig din,

Oppreist av nåde, nåde.

VINGER

Du spenner dine vinger over meg

Og lyser min sti.

Navnet er skrevet i boken.

Jeg våker over ordet ditt,

Som gir verden håp.

Jeg våker over den famlende tanken:

At vinger er et segl,

At båten har ror og anker.

Den hvite plogen som reiser

Har vinger mot Gud.

Ved Israels bredd høres englesang:

Du er den elskede, bortkomne brud.

Velkommen til Jerusalem.

TIDEN

Tiden flyr. Et eventyr.

Blodet stivner. Bladet faller.

Jorden sukker. Tiden kaller.

Tiden fyller våre tomme krus.

Hver dag er ny.

Menneskenes mål blir strekt ut

Til hvilepuls.

Hårene gråner. Slag for slag

Hører vi bølgene klappe mot klippen.

Det varsler vår død.

Vårt evige jag er tegn på nød.

Vi trenger tid til å finne oss selv

Som opphøyet lys,

I en verden med sult og krig og åndenød.

Vi er hellige i Ordet.

Vi er skyggen av Gud i verden.

Vi er som vin og brød i dag,

Mens vi venter i hagen din.

ORKAN

Vi er krokrygget, bøyet mot jord.

Vi er gras og lyng og tre, greiner, og sus i skog.

Vi er havets orkanbrøl

Som meisler og former verden.

Vi er små, uverdige, som ål, som slanger og kryp.

Men ørkensanden gir håp

Om Gosen, Israel og Paradis.

Orkanen i oss har tapte slag.

Våre drømmer og veier ble knust.

Men ut av mørket kommer en dag.

Orkanen har blitt til lys.

UNDER

La raset komme,

La bølgen slå.

Vi er et under som lever nå.

Tiden har mange vinger.

Vi svinger mellom jul og påske.

Vi reiser i rom og tid.

La skuta gå.

Vi kommer med til sist.

Vi er et under i det blå.

Vi vet at noe stort har skjedd,

Men fatter ikke dybden nå.

Men en dag, så skal vi dra.

Se, navnet lever. Bøkene er gull.

Mennesket er et under, i en tid de ikke ser.

Vi er alene under masken.

Vårt lys er liv av liv.

Vi er født som Abraham

Til hellig fred i nådens hav.

FRYKT IKKE

Frykt ikke når uåret kommer.

Alt er forutbestemt.

Frykt ikke dine år på reisen.

Vi skal alle treffes igjen.

Frykt ikke sorg og pine, sult og død.

Ekko av Herrens føtter skal møte deg.

Hender skal åpne porter,

Og du skal få se

En tavle med navnet.

Frykt ikke i tidens jag,

Men be om brød, og Herren kommer

Og gjør alle ting nye.

GÅTE

Det er en dyp gåte,

At alle skal se.

Jeg er naken og ren,

Og overlever døden.

Håp og tro og kjærlighet,

Gir fred og lykke.

Visdommen våker over sin hjord,

Og spenner sin bue over hele jorden.

Hvem troner i evighet?

Hvem bygger hus for menneskene?

Ditt hjerte er et strålende smil

I Herrens tempel.

SANG

I rette tid, står det skrevet.

Du kommer i hast.

Fjernt ser jeg veien som venter,

Et mål, og en mast.

Da jeg var ung fikk jeg syner.

Nå drømmer jeg hver natt.

Jeg hører skogen suse.

Jeg holder meg fast.

I stormen skal alle bli løftet.

Fra stier og skjul skal de se.

Fra alle verdenshjørner går ropet.

Så blir det fred.

DIKT

Bare dikt meg en rose,

Et velvillig blikk.

Skap det myke og gode

Som lukter av frukt.

Dikt meg de ti jomfruer

Jeg ikke fikk.

La meg se navnene i gull.

Dikt meg et rom

Hvor vi kan snakke fritt.

Dikt meg et språk og et speil.

Skap hellige ord, med din munn,

Som går ut.

Vær tro mot ditt kall, og se,

Verden er syk.

Dikt meg en gud som er større enn alt.

La underet skje.

PLASS

Plassen er ennå tom der du satt.

Huset er til salgs,

Og noen har trampet inn der du lå

Bevisstløs, forlatt.

Engler bereder din vei i dag.

Lysene slukkes, en etter en.

Hvem går der ute i kulden og gråter?

Mange signaler farer forbi.

Alle har hast. Ingen har tid. Svanene har reist.

Fortvilelsens budskap maler vårt øye,

Og krenker vårt hellige sinn.

Vår skygge er kjent. Vi taler for døve.

Når plassen er tom, hva skal vi gjøre?

MEG SELV

I lys av engler kan jeg se.

Dette er meg, mitt hode og mitt kne.

Mine hender strekker seg ut.

Mitt navn er skjult for de kostbare, svære.

Mine øyne kan se. Mitt hjerte kan bære

Brødposen til de fattige.

Jeg noterer i mørket:

Selv engler kan se

Jordens fortvilelse og dyp,

Og menneskenes farlige veier og stup.

Meg selv er et fulltegnet plommetre.

Der sitter jeg i fred.

Det er en dyp hemmelighet

At jeg en gang prøvde å fly,

At jeg i flere år hadde drømmer og syner,

Og trodde selv at jeg kunne reise i luften

Ved hjelp av et ord, en tanke.

Og jeg har vært i Paradis.

ORDENE

Ordene flyter som rekved på vannet.

Bølgene ruller mot land.

Jeg sitter under et eiketre og skriver.

Jeg er ikke sulten. Mitt budskap er ord

Over hustakene, over byene.

La ordene forme vår verden med glans.

La sollyset bli, hva det engang var:

En hilsen fra Gud.

Etterlatte dikt fra en kjent poet

Tolker ordene - til kjærlighet,

Som å skape noe nytt.

Ordene er: lys, ild og vann,

Vin og brød.

 

H.Kihle-Ill.