GULLBOK1 Poesi 2008-7 Del6 *Sigve Lauvaas

Kunst6-Ill.

Del6

TIDEN GÅR

Det er morgen,

Og det blir kveld,

Og fløytetoner følger oss

Som fugler.

Tiden flyr, og ingen vet

Hvor tiden kommer fra.

Et eventyr, en gåte

Smelter sammen i en dam

Av tidsfordriv.

Og mørket ruller vekk,

Og lyset kommer

Tett, som dine øyne ser,

Et teppe i himmelblått

Av stjernegull.

LÆRE

Nå skal jeg lære å male,

Se lyset, og kjenne kraften i bildet

Som skaper min lengsel.

Nå skal jeg, omtåket av tause ord,

Legge meg i graset og høre

Lyden av stjerner.

Mitt ansikt kjenner pusten av vind,

Og ser menneskene bærer bud

Om tause rom med åpne dører

For nye tanker, nye lys.

Her hever jeg min røst

Og fyller rommet med min lengsel,

Som er tidens frukt av nådetreet.

Visdommen fra Paradis,

Som lærer oss om kjærlighet,

Er ordet fra Gud.

DET GYLNE AKS

Der bonden sår korn,

Vokser ugras.

Disse ubudne vekster i sjelen

Sprenger jorden med kraft.

Hvor kommer de fra,

Denne smitte som fører krig

Mot det gylne aks?

Åkeren modnes.

Og over markene går stier

Hvor ingenting vokser,

Hvor jorden er tråkket ned,

Og kornet dør. 

Men i den gode jord veller ugraset frem,

Og arbeiderne får en vanskelig jobb.

Åkeren ser deilig ut

Etter at såkornet er kommet i jorden,

Og kornet spirer forhåpningsfullt.

Men så kommer ugraset

Og skyter raskere opp enn kornet.

Ved første øyekast

Må en tro at brødet blir foraktet

Fremfor verdens larm og sirkus jag.

Som om det rene og hellige

Blir fanget til fortapelse.

Se til at kornet vokser fram

Der jorden er dyp og god.

La sjelen finne glede i et korn

Som vokser til tusen foll.

Vis oss høstens brød i folkelivet,

Der kjærligheten høster gylne aks

Og underet har skjedd.

Der kommer noe nytt til alle.

Mens frøet dør, så spirer gull i åkerjord,

Som nyfødt barn, et evig lys.

HÅP

Jeg har ventet med å si dette:
At stiene forvirret meg,

Og jungelen var tett,

Og jeg blødde.

Mine håp var murt inne,

Og min glede var som tapte slag.

Jeg var forkledd,

Men fattet mot i ditt ord.

Jeg følger nye spor. Og ser

Med undring over eget bilde,

Som ble for stort.

Men noen ganger må jeg tro

At jorden er et venterom

For håp og tro, som gir oss kraft

Til å vokse i visdom.

SISTE DIKT

Omstrålt av lys,

Som en engel i skinnende drakt.

Følger vi stien mot fjellene.

Utsikten er størst

Der rom etter rom blir til hjerter.

Og knopper spirer,

Grenser blir hvisket ut.

Jeg metter min sult med brød

Fra åndens hellige,

Som lever dag og natt som tjenere.

Jeg hilser alle med nektar og gull,

Og Skriften blir lest.

For å holde fienden borte

Er kjærligheten en levende kraft

I et forvandlet landskap.  

DIKT

Det er lettere å lese dikt

Når en har sett hvor vanskelig livet er.

En odelsgutt er ingen pant

På gods og gull.

Hver borger må ha frihet til å høste aks.

Og morgensolens varme hender

Vil velsigne din åker.

Det helligste av alt,

Må være barnet som er født

I Betlehem.

Og alle nye fødsler er som perler

Som holder verden sammen.

FJELL

Med sitt anker dypt i jordens indre

Er fjellets rygg en himmelsøyle,

Fastere enn skogens røst.

Og havet seiler med sine bølger,

Med kraft fra fjerne himmelstrøk.

Der har menneskene et åpent sinn,

Og høy og lav får kjenne dagens lys

Som bærer oss igjennom livet.

Fra rom til rom i landskapet

Er fjellene et tårn mot Gud.

Der evigheten finnes, er en stjerne

Som leder oss til Paradis.

Vi strekker oss mot høye spir,

Og speider i det endeløse hav.

Der kan skipet ta oss med.

Vi ber: La din vilje skje.  

Din nåde er redning for vår sjel.

BUDSKAP

Fjellets vind forstummer

I viddens karrige landskap

Når sommersolen skinner,

Og jeg er fri.

Jeg hører bare sus av trær

På grensen mellom øst og vest,

Der ulven streifer.

Det suser i mitt indre,

Og regnet fosser i alle stup

Som går mot hav.

Tung av min alder våker jeg

Og hører bølgene mot stranden.

Den tale til meg i syner:

Vær reiseklar.

UGJORT

Jeg har så mye ugjort,

Og det er langt på dag.

Solen skinner skrått

På kirketak.

De ord jeg skrev om evighet,

Er uferdige signal,

Slitte segl på bølget sjø,

Gamle stier uten lys

I skog og fjell.

Mitt navn er glemt, mitt hjerte

Er som fjell med meisel i.

Noen former livet etter tur,

Mens jeg går fri?

Det er forvandlingen.

LENGSEL

Grøfte myr og bryte nytt land

I sjelens blanke sletter,

Høste åker, male korn og bake brød,

Det kunne jeg

Med hjelp av dine krefter.

Grave brønn for mine små

I dypet av en slette,

Var lengsel fra mitt hjerterom,

En kilde som var evig.

MOT LYSET

Der jeg bor er fjell,

Og lyset klatre over.

Verdens tak er en søyle

Fra avgrunnen.

Fra hvert kirkespir

Går der en bro.

Menneskene finner hverandre

I språk og bilder.
Skip etter skip seiler på samme hav.

De skal utfylle solen

Med gitter av lys til alle folk.

Lyset tar vi med i vårt hjerte.

Vi vokser i lys, som korn.

Vi vokser ved kilden

Som stadig er ung og ny.

  

Kunst6-Ill.

GULLBOK1 Poesi 2008-7 Del5 *Sigve Lauvaas

Kunst5-Ill.

Del5

LA MEG SE

Du er vakker. Dine øyne lyser.

Hånden bærer stundens alvor,

Lik en tjener.

La oss drikke nattens beger,

Før de kommer.

Følg meg hjem. Og det blir morgen

Over åsen. Jeg har sett

Mitt Afrika.

Hvor er du i perlegitter?

Stjerner speider ved stranden.

Oppbrudd, roper bølgene, og slår

Med sine hender.

La oss heise flagg

Og feire dagene som kommer.

Det er ennå håp.

  

ETTERPÅ

Etter stillheten

Blir alle hester grå,

Og mitt hjerte tåler ikke lys

Når regnet faller.

Alle mine bønner strekker seg

Og kjenner varmen.

Og lyset rekker fram sin hånd,

Over alle skyer.

Og tanken modnes i mitt bryst,

Som ofret alt.

Stille gråter du,

Og ilden er ferdig til å slokne.

Ugjenkjennelig er ditt ansikt

Som stråler ned.

Og jeg bøyer meg i støvet

For ditt hjerte, som elsker

Alt av nåde.

VÅRSUS

Syng med. Nå er det rette tid.

Ha klare mål, vær ren.

Syng, land i sikte. Syng i flokk.

Og fuglene glir hurtig opp.

Så blir det vår i dalen.

Et land i sikte. Syng av fryd,

Og hvil din kropp på nybakt jord.

Syng over alle grenser, du.

Se, våren kommer som en brud,

Full av nye knopper.

  

GAMMEL

Jeg er så gammel. Tre dager ferie er nok.

Og listen for en helg er to.

Hvil nå, og les avisen din. Vær klok.

Ikke gå fra huset ditt. Ha tillit til bankene,

Og skattefuten. Hver får sitt.

Og alderdommen kommer som en trapp.

Med heisen går det hurtig opp.

Et gamlehjem. Å nei. Det passer ikke meg.

En bok, et brev, en reise, eller flere.

I samme båt som kongen vår:

En gammel mann.

Jeg kjenner ingen på min alder. Alle dør.

Og risikoen ved å eldes, gjør at noen bygger nytt.

De tenker fremtid. Lenger fram flyr svanene.

Jeg sitter ved mitt skrivebord, og følger med.

Og alt er trist på TV, aviser. Ingen glede

For den som er så gammel. Ingen frukt i hagen.

Alt er importert. Maten kommer i en karusell.

Det gjelder visst å være våken, og klare seg

Til siste stopp, et sykehjem,

Eller kanskje jeg får bo hos deg

Før lokket settes på?

MYR

La det ligge. Gamle trær må også sove.

Øyne åpner seg i myren

Som et barn, som blomsterspirer.

Noe vokser til og dør,

Og noe stiger opp.

Går jeg nærmere, vil alt bli borte.

Mitt øye vokter seg, som ulv og rev.

Jeg trenger myren til min gamle kledning,

Og om tusen år får verden svar

Om jeg har fred.

MORGEN

Det er morgen, og skyer,

Og broen mellom oss er så svak,

Og lampen i vinduet skinner

Som en tynn morgenkåpe.

Jeg er fattig og trett, og kjenner elven

På avstand, der dagens lys

Føres bort, og jeg kan hente posten

Gjennom mange år.

Morgenstunden kommer meg i møte

Med et kyss. Og ingen vet

Om sypress og poppeltrær, som henne.

Der hun streifer med sitt øye,

Uten å møte meg.

Det er morgen, og gnisten springer

Mellom trærne, over marken, over fjellet.

Der, i lysningen et sted, taler blomsten

Med vindens lange armer,

Og fletter lyngkrans,

Til en tidlig vår.

  

VULKAN

Har du hørt vulkanen over alle mennesker

Skal sprenge verden?

Folkene skal skilles.

Bare du skal bli igjen, og noen til.

Vulkanen rører oss som mareritt om natten,

Og vi svetter gjennom lange timer,

Til vi går på jobb. Her hyler alle

Av rystelse, og vrenger ord

Som plaster på et sår.

Snart raser det.

Og folkene må finne sikkerhet

I dag som alle dager.

Og jorden ruller, travlere enn før.

Vi kjenner stormen river, tvinger oss å flykte.

Vår verden er et farlig sted.

Har du hørt: De føder barn på trikken,

Og vulkanen slår, og rir i alle land.

En tjener blir til konge

I skrik og skrål fra slagmarken,

Mens verden blør, og fjellene raser.

Noen elsker varme kilder

Som spruter svovel, før de dør.

Og jorden brenner som en evig smerte.

Velsignet den som ser tegn og under,

Og hører bølgene,

Før vulkanen varsler dommedag.

At tiden er et åpent sår, vet alle

Som kjenner sorg på veien hjem

Til en annen klode.

De som ikke er blinde, vil nok forstå

At kjærlighetens ansikt er å føde lys,

Og ha tro på fornyelse.

Det gir sjelen håp. 

FUGLER

Noen fugler flyr høyt

Over Himalaya,

Men ikke alle kommer frem.

Noen fugler blir som en av oss,

Og tenker ikke på å reise.

Livet er en rute i seg selv,

Fra dag til dag.

Noen fugler faller fra

I ensomhet,

Og noen stryker over mønet,

Hjem til sine små.

Noen fugler flyr, og mister kompasset,

Og dør som mennesker på tur.

Et enkelt språk for den som lever,

Men bak fasaden

Suser vinden mot et mesterverk.

TID

Vi går fremover, og begynner aldri

Før vårt øye slukker,

Og alt er nytt.

Vi har avtale om å møtes,

Og øyner for å se

Blomstene i parken, trærne,    

Som reiser rygg

Og samler sine røtter

Til et spir.

Stjernene og visdommen går tur

Hver vår, og planter frø

Av lys, som frukt av tid

Og kjærlighet.

SVAR

Svar høyt. Min latter våkner deg.

Og kanskje er du nær mitt kinn.

Og noen kommer til min dør.

Litt regn, og alt er vått og trist.

Jeg gleder meg til sommeren

Med frukt og bær.

Svar: Er du tjener eller knekt?

Ditt navn er smil og latter.

Du kjenner ikke meg, og tørstig går du

Med din stav, og bærer ved

Til høytidsdagen din.

Velkommen inn. Og svar meg nå:

Er du verdsatt, har du frihet,

Kan du erobre landskapet

Med brød og vann?

Svar: Er du den jeg tenker på,

Eller luft og kjærlighet, et kyss

Fra stjerner, et hjerte som kan spire

Som en løk i frodig jord,

Et rom for stillhet, åkerfrø?

Velkommen, du er vakker.

LYS

Først må du snuble i lyset,

Før lyset kan reise deg opp

Som trær og strå.

Hold lyset i dine hender, og fyll ditt hjerte

Til begeret renner over

Og hodet synker inn i nådens lys.

Da kan du se livets gåte i en strøm av luft

Og kjærlighet, som bærer oss fra dag til dag

Til den gylne porten, til visdommens telt.

  

TANKER

Det er lov å tenke høyt.

Gledens tanker føder noe godt.

Forny ditt sinn med lykke

Gjennom en åpen dør

Av kjærlighet.

Se, ordene kan skape sol

Og lette tunge sinn.

Her er kraft og ånd

Som følger i ditt spor,

I alt du gjør.

Fortell til noen hva du leser.

Bygg en mur for vind,

Og se at du husker mer.

Kraften i dine tanker bygger

Eiffeltårn, og Mona Lisa,

Og blinde ser.

Når vi tenker godhet,

Fylles hjertet med sang,

Og ondskapen blir visket ut.

Tanken former ånden i vår sjel,

Og danner våre holdninger,

Følelser, og indre krefter.

La oss tenke positivt og rett

Og legge vinn på sannhet,

Visdom, godhet,

Og søke lysets kilde, kraft.

Da blir vi forvandlet,

Med et åpent sinn,

Og føler fred på vandringen

Til vårt nye hus.

Kunst5-Ill.

GULLBOK1 Poesi 2008-7 Del4 *Sigve Lauvaas

Kunst4-Ill.

Del4

VERDEN

Om verden går under i brann,

Vil jeg tigge om nåde.

Se lystige dager forstummer i borgen

Når pesten plager, og ørnene jager

Over fjellene, og stuper.

Oppreist i landskapet skal verden gå under.

Og vakttårnet blir slukt i ildhavet

Som åpner en dør, som et hjerte

Som aldri kommer tilbake.

ELV

Når elven ligger blank

Og solen maler gull på trærne,

Strekker lyngen seg i li

Og barna lufter tærne.

Og snart er gjøken her

Og badevær,

Og en og to blir ti

Som hopper i vann, og hyler:

Hvor kaldt det er.

Når elven kommer om våren

Med brus og stønn,

Må vi se på avstand. Susen

I fossen, og strømmen tar i oss

Når elven går over land

Og brekker seg

Som barnet.

Hvem tenker på fisken

Når elven går dyp og mørk og kald

Og vi er inne i huset,

Når solen er bak alle fjell

Og det er natt

Bak slitte gardiner, og vi drømmer

Som Salomo om gull,

Før landskapet blir kledd til fest,

Og vi er nakne?

  

ROP

Rop ikke etter kongens sjeler,

Og se ikke etter svanens veldige vingeslag.

Det kan være ditt eget bilde som er forvandlet.

Rop ikke etter lykkelige tanker, som ikke har født,

For nåden gir hver sin styrke, og selv den svakeste

Kan møte livet i uforstand, og kjenne røtter og spir.

TELEMARK

Det er vakkert i Telemark

Når våren kommer

Og turistene er hjemme,

Og snøen renner mot havet.

Da er vårtegnet som en krans

Om vårt dyrebare liv,

Som gullring der vi går

Mot Kviteseid.

Hjartdal og Morgedal, Vinje og Bø,

Setter seg i minnet

Som en blomst av kjærlighet

Som gir trøst og glede.

Her vil jeg sette opp mitt telt.

Og vakre jenter kommer inn

Og hygger seg med kinasjakk og ludo,

Og boller med kaviar.

Det er vakkert her, med telehiv,

Og gnagsår etter turen.

Opp og ned og bort og fram

Er vandringer i Telemark,

Til Dalen Hotell, eller Rjukan.

Med speil av himmel, åpen sol.

Imellom høye fjell, en fjord,

Som binder verden sammen.

Der bor vi, i Telemark.

Og ingenting kan du ta med.

Gjør opp din reise, her og nå.

Se fra Gaustatoppen: speil i speil,

Et mektig kongerike, gullportal

Til evighetens himmel.

TANKER

Tankene mine trenger ned i dypet

Av en sprekk i jordskorpen,

Og jeg kjenner avmakt:

Hvor er jeg nå?

I mine egne tanker kan jeg veve garn

Til et bilde, og flette tau

Som binder verden sammen:

Hva gjør jeg nå?

Tankene vokser til høye fjell,

Og noen ganger fryser jeg, og ber

Om å få se et varmere land,

Der vinteren er grønn:
Hvor er jeg nå?

Jeg vet at mine ord er frø i vind

Som nesten aldri fester seg

Og vokser opp.

Jeg vet at tanken bøyer kinn mot kinn

Og hjelper dem som fryser:

Hva gjør jeg nå?

Jeg følger sporene, og finner fram

Til majestetisk ro,

Og tenker fremmed er et fremmedord,

Når jeg er her

Og verner om hus og hjem:

Hva vil jeg nå?

En tanke opp, og stjernene er nær.

Og jeg kan se bak alt

En skog av høye trær, en foss,

Og Sion i et hellig lys.

Jerusalem, en hellig by:

Hva gjør jeg nå?

STJERNER

Jeg står på egen grunn og speider stjerner.

Fra mine unge år har jeg sett Gud

I lyset som blir synlig, mest om kvelden,

Når bilduren er dempet,

Og alle menneskene har funnet ro.

Jeg står og sikter med øynene mot kilden,

Som bærer verden i sitt ord.

Jeg hører Bach, og kjenner stemmer

Fra et kirkekor.

Jeg fatter nærhet med de høye engler,

Og ser i vest en fredfull strand.

Mitt hjerte banker for de som er i havsnød,

Som ikke kjenner lyset

Og den trygge havn.

FUGL

Iblant flyr en fugl forbi,

Og kraften fra ordene reiser.

Og fjellet reiser sin rygg,

Og fuglene kommer igjen.

Iblant er fuglene i rommet,

Nær mitt innerste rom,

Som stuper i havet.

De reiser seg mot stjerner

Og våker over jorden.

Iblant er jeg alene

Med mine fugler, som vinker

Med sine små frø.

Jeg tar imot budskapet.

Vi skal alle lette med vinden en dag,

Reise til et annet sted,

Og fuglene skal være med.

LYS

Ingen vet det,

Og ingen kjenner til

At jeg er nesten døv og blind.

Men enda ser jeg fargene

Og hører havet.

Mitt liv er i nattens kulde,

Som vinden tar.

Og lyset formes til krystall

Av poesi og kjærlighet.

Ingen spør om rommet mitt

Og trapper jeg må gå.

Men bak alle fjell av natt,

Er himmelen alltid blå.

Der skinner lyset alltid,

Og vinden danser.

STJERNE

Når stjernene gir kjærtegn,

Må du tie.

Og ingen vet hvor nær

En stjerne er.

Når kysset kommer,

Og du våkner til en morgen,

Kan du undres over livet

Som en mystisk drøm.

Du ser ditt eget bilde som en gåte,

Som speil i speil.

Og du er selv en stjerne

På vei til evighet,

Som frø i vind på himmelhavet.

  

HØSTEN

Har du lyttet til høstens vingesus

Som kaller på fruktens trær?

Har du ligget våken når fuglene våkner,

Og hørt deres glede?

I alt som en ser, er himmelen med,

Og luften er ren, og myk som en hånd.

Du kjenner stillhetens vingeslag.

De stryker på nye strenger.

Som en lydmansjett sitter nye fugler

Og venter på avreisetid.

Hvem sier ifra når høstens vinger

Skal sette kursen mot sør?

Her høres lauv i vind, og bekkesus.

Og lyset faller skrått mot tak.

Du har sett villgjessene fly, 

Og høsten kommer med orkan.

  

SJELEN

Har du lyttet til din egen stemme,

Som er tydeligst om natten, når alt er stille

Og larmen puster ut?

Har du gått i regnvåt eng og hørt på bølgesus?

Sjelens kappe holder varmen når du lytter

Til den nye kraften som suser gjennom trærne.

Og medmenneskene du møter

Bærer dype ord i sine armer, fram i lyset.

Sjelen tørster etter næring, og du tørster

Etter ord som bærer skogens vinger

Frem i dagen, til en møteplass,

Der fjellet stiger mot kraftens himmelrom. 

OVER ALT

I lyset ser jeg et tre som vokser

Inn i stjerner.

Og brønnene våre blir levende vann,

Og brødet metter den svake til syner.

Og noen taler profetisk

Om de mange spørsmål som lokker

Under skyene.

Over alt er ly for vinden, og rom

Blir til nye rom,

Og ørken blir til åker.

I lyset danser fiskene, og menneskene

Finner ro i sjelen,

Som englene erobrer med sang.

Og noen holder rundt hverandre

Og reiser seg som grønne blad om våren.

I lyset kommer regnet som dogg,

Og fuglene kan hvile, som barnet.

Og søsken møter søsken over alt

Der visdommen er kjærlighetens lov,

Og alle våre ord blir gull

I nådens bolig,

Der nærværet av ånden gjør oss sterke,

Så vi kan se og høre

Røsten taler til mitt hjerte.

Jeg går i parkens blomsterbed,

Og møter mine egne i alt jeg ser.

Et stjerneteppe rulles opp.

Og englene er våkne, våren jubler,

Som barn i glede over livet nå.

Jeg finner fred, og stillhet,

Som i et dypt hav.

Der har sjelen sin nøkkel -

I lyset av en lekegrind.

Barna er kommet frem til Paradis,

Og der er jubel i min sjel.

Kunst4-Ill.