LYSDÅP Poesi -2008-2 (s.29-32) * Sigve Lauvaas

Van Gogh-ill.

PORTEN

Ordene sprenger den låste porten,

Og åpner nye porter.

De erobrer mitt indre med bilder

Som fletter seg i veven.

Jeg går i lønnlige rom,

Og ser etter lys, åpne dører,

Som løfter meg frem til befrielse.

Jeg er innesperret i løfter,

Men ser signal i stjerner og måne.

Ordene sprenger grenser

Og viser vei til den evige stad.

STILLHET

Jeg lever i stillhet,

Og skammer meg ikke over veien.

Jeg hører skrik,

Men ingenting skremmer meg

I stillhetens grønne bolig.

Her lever jeg i en mektig drøm

Om å overleve døden,

Som herjer over hele kloden

Med nebb og klør.

Jeg lever i stillhet,

Og holder hodet høyt.

Mitt indre roper etter mer stillhet,

Så jeg kan se det usynlige.

SYN

Synet skjerper tanken,

Og får meg til å se bak alle gitter.

Tiden legger beslag på livet,

Og erobrer rommet med sang.

Jeg ser modne kornåkrer,

Og føtter som skjelver på veien

Til De levendes land.

RØST

Jeg hører en røst:

Jeg er dine tomme hender.

Jeg fyller ditt hjerte med godhet,

Og bevarer deg fra mørket.

Jeg døper deg i lyset.

Og du mangler ingenting.

Jeg fyller ditt kar med kjærlighet

Og visdom fra kilden.

Jo mindre du er, jo større er jeg,

Som fører dine nølende føtter

På fast grunn, og løfter deg

Inn i det hellige rommet.

GÅTEFULL

Gåtefull er denne verden,

Og ordene er min pust.

Min taushet fører meg på innsiden

Av det gåtefulle rommet.

Jeg bryter gjennom gitteret

Som holder verden sammen,

Og lærer visdom fra Salomo.

Lyset gjennomskuer alt,

Og holder meg frem til skue,

Så jeg fryser på innsiden,

Og ber om nåde for alle synder.

NATT

Jeg trodde det skulle være en vanlig natt,

Men når søvnen kom, ble jeg en tigger

Som gikk gatelangs i byen.

Jeg famlet mellom smau og åpne parker

Og tigget etter smuler fra de rike.
Men ingen hadde noe å gi.

Jeg tigget gjennom natten, og følte trøst

I gatelyset, men frøs. Da kom en engel

Og tørket sløret bort.

BLI LYS

I begynnelsen var svaret -

Bli lys. Og det ble så.

Trær og mennesker ble skapt,

Og jorden ble fylt av liv.

Hver dag fylles jorden av vakre barn.

Men det onde har stor makt,

Og jorden skjelver.

Snart ruller nådeløse mennesker

Over jorden med krig.

De har ingenting lært.

Kloden er i ubalanse.

Mørke skyer reiser over kloden.

Fjellene spyr aske,

Og trafikken står stille – som frosne kar,

Før alle lys slokkes i en sterk vind.

NYE GARDINER

Døde reiser seg.

De som var tråkket ned

Får krefter til å løfte jorden

I en ny drakt.

Våre små lykter blir til et stort lys

Som vekker hele verden.

Og havet reiser seg

Med sorte gardiner.

De døde står opp,

Og rekker ut sine hender.

Nådens lys er tent over jorden,

Og livet begynner på nytt.

Havet redder båten

Som fraktet mennesker fra dypet.

Alle som har nøkkelen til liv,

Kan reise seg i lyset av en hvit drakt.

HJERTE

Mitt hjerte slår for jorden,

Og jordens hjerte slår for menneskene.

Jeg vet ikke hvor alt begynner og slutter,

Men kjenner på en lengsel

Å kunne juble over alle hjerter som slår

For en rettferdig verden.

Mitt hjerte slår for den ene.

Og jeg løfter mine hender, og kjenner kraften

Fylle mitt hjerte med glede.

Jeg er sårbar, men elsket av noen.

Mitt hjerte hører til i mengden

Av de hørbare stemmer i rommet.

Jeg seiler ydmykt til en ny begynnelse.

LANDSKAP

Alle mennesker har et landskap i sitt indre,

Og hver kropp er et landskap

Med daler og fjell.

Vi er et mysterielandskap som vekker

Nysgjerrighet.

Vi ønsker å vite årstider, lys og mørke,

Glede og sorg i et balansert ansikt

Som skjuler den ene.

Vi roper etter regn og sol, og fyller sjelen

Med latter og sang.

Alle mennesker har et landskap vi elsker, -

Og frykter når stormen setter inn.

Men menneskene kan ingenting utrette.

Vi er maktesløse i rytmen i verdenshjulet,

Som kjører dag og natt.

  

Van Gogh-ill.