GULLbok5 – Poesi 2008-3 Del10 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

Del 10.

37.

GODT HÅP

Nye mennesker møter gamle

I håp om å lære nytt.

Sjelen synger seg til fødsel

Og stanser vår død.

Visdommen er den eneste kvist

Som gir frukt til rette tid.

Fornyelse ligger i troen på velsignelse

Fra begynnelse til slutt.

Vår slette er uendelig, vårt håp uten grenser.

Nåden er større enn alle fjell,

Og stillheten er som en kappe av gull,

Forseglet i kjærlighet.

MIN GLEDE

Min glede er ren som korn på modne aks,

Som frukt og bær, som blomsterhav.

Gjør meg til et redskap i din hage.

La meg sove ved sypress og daddelbusker

Og kjenne lukten av honning fra din vingård.

Grip min hånd, og plant meg som et tre.

Gi meg vann fra dine kilder,

Og reis meg opp, så jeg kan se din himmel

Før stormen raser og fjellene blir til eld.

La oss hvile i skapelsen

Og kjenne at du er nær med kraft,

Så jorden skjelver.

Gi oss din fred, og skap i oss lys,

Så vi kan møte engler.

Reis oss fra taushet til din himmel.

Gi oss din gåtefulle ånd,

Så vi kan gå gjennom stengte dører

Til evig liv.

38. 

HØRE

Det gjør ikke noe

Om det ringer i telefonen.

Van Gogh hører ikke

Og Beethoven er langt borte.

En sørger over døvheten i samfunnet,

Men ingen gjør noe med det.

En tone hviskes ut med nye toner,

Og kjærligheten renner i havet.

Hva skal vi med mer bilder, mer musikk,

Mer som støyer og gjør oss til forlatte mennesker,

Langt borte?

Forlatthetens hus er vår dype tragedie,

Etter en søvnløs natt i Lofoten eller Vesterålen

Etter forlis og sakn av sine egne.

Sammenbrudd fører ofte til flammende bilder,

Langsom film, eller ekko fra fjellet,

Der lyset slokner, og en får sus i ørene

Eller musikk fra en fremmed planet -

Dypere enn havet.

HIMMELEN

Snart bryter himmelen sammen i tårer,

Og vi får et fuktig klima.

Vi står ribbet som tømmer, ferdig til foredling.

Nye skyskrapere skal lyse i landskapet

Og skape liv til nye generasjoner.

Vi går i solregnet og sender ord i eteren.

Vi er friske under regnbuen

Og taler i web til fjerne horisonter.

Nærhet er som en luftmadrass, en hvilepute,

En ullsky, havblikk, månelanding, kjærlighet.

39. 

KILDE

La meg bli til lys.

Min kilde er rennende vann.

Jeg går gjennom lukkede dører.

Mitt sprukne kar er født på ny.

Skapelsen er bønnesvar.

Den eneste myndighet er opphøyet.

Min forgjengelighet er blitt lovsang

Under truende skyer.

Mitt hjerte er fylt av kjærlighet

Til livets kilde, til ordet.

GJENNOM ALT

Ingen grenser, ingen sperre.

Ånden går igjennom alt.

Meg selv er blitt løftet fra jorden.

Som et lyssky ble jeg med

Gjennom stengte porter og hinder.

Som en engel kunne jeg fly,

Og ble borte som en ånd.

Min sjel fryder seg over skapelsen

Og åndens virksomhet i verden.

Måtte alle oppleve åndens kraft

Og nærheten til det hellige.

Måtte alle se gjennom alt,

Så de kunne omvende seg

Til englekoret over Israel.

Over markene går jeg,

Over skyene ruller vogner.

Jorden er en skammel for dine føtter.

Du løfter oss til stjerner.

Jeg følger med til det usigelige,

Der lyset strømmer som vann,

Og vi er forvandlet til en ny skapning

I et evig fredsrike.

 40.

Å SE

Å være usynlig

Krever sterke briller.

Å se,

Krever stort mot.

Vi kan se til mørket siger inn

Og vi sover.

Selv i drømmer kan vi se

Tydelige spor.

Vi er ikke alene som kan se

Inn i det ukjente.

Alle har en fremmed pol

Å erobre.

Å se gir syner,

Bilder i mosaikken

Som styrer våre valg.

Vi er fortapt uten dette speil

Av livets puls.

TAUSHET

Ordenes form skaper

Sterke relasjoner,

Som fødsel av nærvær,

Som liv av et gåtefullt lys

Fra tusen munner.

Stillhet gir krefter.

Når vi tier, taler ordene

Fra innsiden.

Dess mindre vår stemme er,

Dess bedre hører vi ordene

Og stillhetens hjerte i landskapet.

Våre tomme hender blir søyler av gull.

 41.

TILHØRE

Var det Guds fantasi

At vi skulle tilhøre hverandre,

At vi skulle styre verden -

Enda vi ikke hadde vært her før?

Var det meningen at vi skulle bygge broer,

Passere grenser og hav -

Og forene alle gode krefter,

Så verden kunne bli ny igjen?

MUSIKK

Musikken tilhører oss i tusen år.

Vi lengter etter musikk fra skapelsen.

I musikken kan vi danse og være frie

Som fuglene.

Musikken roper navnet mitt

Og sier: Kom ut, bli med og syng.

Kjærtegn alle barn som gråter

Og løft de svake.

OMFAVNE

Jeg omfavner ordene, føler nærhet.

Rester av følelser griper meg.

Piler i luften gjør livet vanskelig,

Men ordene holder meg fast.

Ordene gir meg et eget språk.

De er kraftfulle hender, nærhet og glede.

Jeg elsker ordene, og bærer dem ømt

Som små barn.

Orden er mine hjertevenner.

Ordene har forgylte vinger, og flyr

Som gullfugler i luften.

Jeg omfavner ordene, mine barn. 

GULLbok5 – Poesi 2008-3 Del9 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill

Del 9.

33.

KRISE

All vandring går gjennom kriser.

Det som var fruktbar jord, blir ørken.

Menneskenes tale blir til fremmede ord.

Ånden er i dvale, og vi kjenner ingen

Som kan åpne boken i det hellige rommet.

Vi er utarmede sjeler på vandring

Mot et ukjent mål.

Utferden fra Egypt er en reise alle må ta,

Og alle må vende tilbake til Det lovede landet.

Ikke bare prestene skal forkynne, men alle,

For vi er alle utvalgt til å se

Det nye Jerusalem.

Den som bærer ånden i seg, skal vokse

Og så korn i tusen fold. Den som ingenting har,

Han skal få - så hjertet renner over,

Men den som kaster det brødet Herren gir,

Vil dø i stormen. Bare de hellige skal arve

Himmelen, og jordens skatter.

NY AVDELING

Det kribler i magen opp trappene.

Holder meg i rekkverket,

Tar heisen ned.

Det var flott utsikt. Månen lyste,

Og en dame leste dikt

Med blomster til de gamle.

Der satt hun, skaperen til ordene

Som ble formulert for en ny avdeling

Sinnslidende beboere, som elsker fred.

De sitter i hver sin stol og tier, magre,

Og heldige som ikke er utsatt for noe.

De er bare mer lutet enn før, og skjelver

Med bønn om litt smil og en varm hånd.

Det grønne inngangspartiet og verandaen,

Er en vakker gave.

De skulle ha noe å se på gjennom vinduet

Når regnet fosset ned.

Kanskje ville noen forstå at menneskene

Prøver å være engler.

Det hender noen kommer for å snakke.

I dag sang presten, og frokosten var ekstra god,

Med egg og ansjos.

De skulle sette seg i stolene og vente

Til kvelden, til suppegrøt fra i går.

Men snart kommer sola inn vinduet.

Den blir borte bak fjellene i oktober,

Og de høye bygningene skygger til april.

Lyset fra en levende sol skaper nytt håp,

Og beboerne kan danse med hvem de vil

Til rosignalet går, - og det er leggetid.

34.

HJERTER

Hvert menneske har visdom i hjertet,

Åpenbart i lyset.

Hjertets visdom er usynlig, men virksom

Når en gir den makt.

Denne visdommen kan helbrede mennesker

Og føre folk til fred.

Hjertets visdom er evig, som sjelen

Som er døpt i levende vann.

Denne visdommen må aldri forgå,

Men hjelpe mennesker til å se klart.

Hvert menneske er et tårn mot himmelen,

En varde på veien vi alle må utforske.

Visdommen er som ordet, født i lys,

En søyle mot stjerner.

Hva er et menneske uten visdom? -

Ingen blomster på kistelokket, ingen fremtid.

Alene som flyktning, uten mål.

En uttørret brønn. Ørkenlandskap. Ensomhet.

FJELL

Av og til møter jeg høye fjell

Og alt føles uoverstigelig, som en endeløs slette.

Jeg sitter til bords med profeter og høvdinger,

Og får ikke frem et ord, for jeg er støv.

Fornedrelsen fra generasjon til generasjon,

At vi ikke er noe, gir svar. Vi kan vente bedre tider,

Kjenne på været, og holde ut.

Hvor langt må vi gå før lykken fører oss over grensen?

Passet kan være farlig. Røvere står klar.

Jeg klamrer meg til de gamle stier, og puster.

Ånden gir meg kraft til å leve.

35.

ORD

Er ordene så betydningsfulle?

Må vi grave dem ned,

Legge lokk på, så ingen kan røre dem,

Uten de hellige engler.

Vi hører ord i natten, og vet

At det er ånden som roper. Vi hører stemmer:

Gi akt på ordene. De kan frelse verden.

Å ha de rette ordene, er nåde. Vi kan søke,

Uten å finne. Men i stille stunder

Kan vi oppnå å se ordenes hemmelighet.

Et himmelsk lys overskygger oss.

Senere kan vi legge ordene i gullkister

Til oppstandelsen, den siste dag.

Ordene vil ikke miste sin glans,

Og kan komme inn i oss og lede oss.

Som skriften er åndelig veileder,

Kan menneskene søke åndelig kraft i ordene,

Tale i tunger og helbrede.

I Ordet har vi all makt i himmel og på jord,

Og ingen vei er for lang, ingen fjell for bratt

For at vi kan møte engler i rommet.

TRE

Kunne jeg være et tre, stå i en åsrygg med utsikt,

Kjenne vinden og danse med,

Suge kraft fra jorden og høre fuglesang.

Kunne jeg være en naken stamme som kunne bære

En staselig krone, skrive med greinene

I stjernegitter - til langt på natt,

Lytte etter de kjære venninner og barn

Og folk med grått hår og skjegg,

Og forelskede par, mennesker i gull

Til den siste nattverd, -

Da var jeg et tuntre i hagen din

Og dekksgutt på Noas ark.

 36.

TENK

Tenk å være avmakt i verden,

Aldri kunne løfte et ord

Gjennom verdens gitter.

Tenk å være såret av sorg og bitterhet,

Uten kjærlighet og varme hender.

Tenk å være hjelpeløs som et spebarn

Født i de selvgode sitt nærvær.

Tenk på gruven, undergangen

Som fører stadig dypere ned,

Der ingen er hjemme.

Å drukne i sin egen hengemyr

Fører til søvnløse netter.

Uroen holder oss over vannet,

Og vi er i kronisk nød til våren kommer

Og nye krefter gir grobunn for tro

Til et nytt liv.

RART

Rart å ikke kjenne naturen

Vi selv er en del av.

Rart å ikke kjenne sin egen sjel,

Som en bærer i hjertet.

Vi er mennesker på en rar klode.

Ingenting er som før oss.

Vi har forandret skapelsen.

Vi har fått lov til å velge.

Alt vi gjør lyser ringer i vannet,

Fører menneskene til nye horisonter.

Bare lyset har krefter til å åpenbare det skjulte.

Vi kan leve og dø i vår egen kropp,

Men våre gjerninger har stor virkning,

Og menneskene høster av hverandre

Til tiden rulles inn.

GULLbok5 – Poesi 2008-3 Del8 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

Del 8.

29.

ØYNER

Med andre øyne må jeg forsvare

Mine egne ord til brød

For dem som sier ingenting.

Men alt er mulig for de som tror

På kjærlighet og nåde.

Jeg vet det er langt imellom oss,

Og toget stopper ikke nå.

Det er trist å være alene

I en materialistisk verden

Hvor ordene nestene ikke får luft.

Mine øyne ser, og jeg ser langt.

Jeg vil så gjerne forsvare de vergeløse

Til sin rett,

Jeg vil se dem i øynene og be

Om tilgivelse og fred

For verdens synder.

INGEN

Nesten ingen av oss har hørt

Når nåletrærne fryser.

Vi kjenner bare våre egne nåler

Som stikker i rommet.

Det er trist, men vi treffer oss selv,

Og må knele.

Det er ingen som vet hva som er bak

Speilet som gir oss et bilde,

Som kranser oss med kjærlighet

Og regner oss som sine barn,

Enda vi er sorte får.

Vi er blinde for åndens krefter

Og kjenner ingen vi kan rope til,

For vi er fremmede

Og ingen kan språket.

30. 

NAKEN

Ren og kledd kan vi håpe å være

Når stormklokkene slår.

Der finnes et liv som overlever døden,

Og den blinde får se.

Men dagen og timen kjenner ingen.

Vi kan bare håpe og be.

Vi aner en gåte om det levende vann:

At lamme går, syke blir friske.

Og rommet blir opplyst i natten

Av en som sier: Jeg er din venn.

Du skal seile på åpen sjø, -

Men jeg vil løfte deg i mine armer

Og bære deg til grønne enger.

Vi kan jamre over kalde dager,

Men vårt løp er ikke ferdig før høsten.

Og vi skal ikke se oss tilbake,

Men bo i Visdommens hus

Til teppet faller, -

Og vi er omstrålet av lys.

  

ORD

Ordenes høye himmel kan bli kald og grå.

Gi meg et ord som har kraft til å tine vinterkulden,

Så jeg kan varme mitt hjerte.

Ordene får oss til å vokse, ordene blir hellige.

Vi ser mer og mer i lyset.

Dette lyset skjuler ordets gåte for de vise,

Men blir åpenbart for de enfoldige til evig liv.

Syng ordet frem i gatene, over alle land,

Så glansen kan stige og kraften kan fylle oss

Med glede og fred.

Tal ordet på hushjørnene, og vær våkne

Så ikke ordet bli glemt.

Vær ordets tjenere, så skal dere se engler

Og en åpen dør.

31. 

VÅR

I et forvandlet landskap møter jeg mitt indre,

Og dagens gåte er et mysterium.

Når spirene kommer frem or snøen, og sevjen renner,

Da møter jeg kraften som bærer verden

Og gir liv i overflod.

Hvor er du i alt dette som møter menneskene

Og fyller hvert rom med lys?

Selv fjellene blir blendet av sol når kraften stiger

Og våren basunerer med fryd og jubel det nye liv.

Våren er som et hjerte som begynner å slå,

Som den elskede kommer i døren,

Som venner som banker på, og alt blir glede,

Og fuglene bygger rede, mens knopper spretter ut.

Åpne mitt hjerte for din grensesprengende kraft,

Og legg varme i jorden så frø kan spire,

Og glem alt som tynger mot en ny oppstandelse.

Selg alt du eier, så verden kan forvandles.

Gi menneskene lys til å se veien frem

Til de evige kilder, til den evige vår.

MENNESKET

Hvert menneske har gull i lasten.

Som et skip farer det av sted i åpen sjø.

Vår tørst etter å eie gjør reisen vanskelig.

I regn og stjerneløse netter tenker vi på livets gåte,

Og seiler i villfarelse.

Sjøen blir mektige fjell, og vi tørster etter land,

Et sted å søke ly i stormen.

Vi har hellig last om bord. Alle bestemors bønner

Reiser seg som lyssøyler, og du blir reddet.

Hvert menneske skal samles som fuglene

For å veie gullet når høsten kommer.

32.

FRED

Det suser i biler. Lyder av metall

Farer forbi, som hestekrefter, som ny melodi.

Her, i dette landskapet skal vi skape fred.

Underlige tidshjul. Vi våkner og sovner.

Dager, uker og måneder, år etter år

Svinger vi oss med jordens ekko.

Hvor skal vi gå? Hvor finner vi fred?

All vår søken etter det evige, tar tid.

Vi bøyer oss og strekker oss. Signaler om hvile

Får oss til å samle nye krefter. Vi er lydhøre

Og kjenner fred i sjelen. Vårt indre

Møter Guds ansikt i Ordet.

TAL

Dører åpnes for samtale,

Veier åpnes for trafikk.

Vi møtes i hjemmet og på hjørne

Med hilsen og gode ord.

Vi lærer i livets skole

Og blir som et barn igjen.

Vi utvider grenser og speider

Mot Det nye Jerusalem. 

GULLbok5 – Poesi 2008-3 Del7 *Sigve Lauvaas

M.Skjelbred-Ill.

Del 7.

25.

ELSKE

Elsker hun meg? Kan hun si sannheten

Om sin fortid? Glade vandrere elsker

En sommernatt med hennes lepper,

Som stanser trafikken

Og får alle til å snu seg.

Elsker frukten som henger ned, de frodige greiner

Som kjemper i vinden. Hennes hånd

Holder over mitt bryst. Jeg taper terreng

Og blir liggende i lyngen, helt uthvilt

Etter en lang natts søvn.

Elsker hun meg, får hun meg til å se

Stjerner fra en ny vinkel? Jeg bader i sol,

Og har ikke vært i åpen sjø før nå,

Med kurs for Paris.

Jeg legger meg godt til rette. Bølgene

Slår ingen strek over meg. Jeg er rolig

Og blar i en bønnebok. Kanskje må jeg videre

Før hun kommer? Kanskje blir det vinter

Og jeg må bli, inntullet i kjærlighet,

Til en ny sommer?

SANG

Vogg meg, vogg meg i søvn.

Trøst meg i sommervind,

Trøst meg med sangen din,

Dikt meg et eventyr.

Stryk meg med hånden din

Så jeg kan sove litt.

Du er jo vennen min.

Vogg meg til Afrika.

Vogg meg til stjerner,

Syng for mitt hjerte. 

Jeg er din bror, din bror.

26.

KJEKKE FOLK

Når vi innstiller oss

Til å treffe kjekke folk,

Gjør en det lett.

Å ha en rett innstilling

Viser på adferden.

Det jeg forteller til andre

Betyr noe på deres innstilling og oppførsel.

Om jeg lett ser det negative,

Er årsaken kanskje uoppgjort synd.

Mye er sant om et menneske.

Hvorfor forteller jeg akkurat det?

Se det positive i hjertet.

Bli omstrålet av lyset.

Ta et standpunkt i dag. Si ja til det gode.

Etter din vilje, er det bare en vei å gå.

Vi skal fremover.

Skriv ned det du må, det du burde gjøre.

Da går det lettere.

Hva bruker du tiden til?

Har du tid til en pause nå?

Hva prioriterer du i hverdagen?

Det du vil prioritere, får du krefter til.

Den som gir meg kraft, har makt over meg.

Og denne kraften griper meg mer og mer,

Og er sterkere enn du aner.

Dette er skremmende og oppløftende.

Ondt er å fremelske det negative.

Det er derfor viktig hva en sier.

Med ordene signaliserer du en retning

Hva leser du? Hva ser du? Hva gir du kraft?

Hva taler du om med andre? Hva lytter du helst til?

Du kan lære å styre dine tanker.

27.

KRAFT

Gi kraft til det du ønsker å gi kraft.

 - Hvordan får jeg det til?

Det du er opptatt av preger deg.

Ta alt du er opptatt av frem i lyset.

Se og smak om det er dette du egentlig vil.

Skriv det du ønsker, håper, vil og tror.

Speil deg i disse tanker, og føl deg fri

Til å være tydelig, synlig, oppriktig og rett.

Vei og mål dine oppriktige forsett,

Vær tro mot livet.

Syng en åndelig sang, eller les et bibelvers,

Så kommer hjelpen,

Og klarheten gjør at du blir sterk,

Og freden og gleden blir en del av deg.

Ordene vil skape det de står for.

Begynner jeg å takke, blir jeg takknemmelig.

Synger jeg muntre sanger, blir jeg munter.

Ordene preger mitt liv.

Jeg gir kraft og makt og retning i det jeg sier.

Det er avgjørende for mitt navn og min vei

At jeg søker det gode.

Da får jeg lys over livet

Og en krone av gull.

TREET

Et tre som er plantet ved rennende bekker,

Bærer rik frukt.

Vær glade alltid. Gled dere over det gode.

Sett lyset i staken. La ingen hindre oss

I å se skjønnheten i naturen, smilet i ansiktene,

De gode ordene, barns latter og glede.

Vi kan velge hva vi vil snakke om,

Velge bøker og bilder.

Sannheten er din borg og ditt anker.

Å tilgi gir nåde og trøst.

28. 

FUGLER

Langt til havs, over kontinentet,

Seiler fugler hver dag.

Selv ser jeg fugler i frosne trær

Lette sine vinger.

Hvor skal disse glidefly ta veien?

Hvor er deres landingsstripe?

Dette er en gåte for alle,

Men jeg kan hvile trygt,

For de kjenner målet.

Ofte er mennesker som fugler,

Langt til havs. Vi ror på bølger.

Vi driver med strømmen

Og har fri flyt.

Der vi lander, har ingen vært før.

Der vi kommer fra, skal ingen tilbake.

Vi er flyktninger i verden.

Vi søker kjærlighet og mat.

Vi vil ikke fryse, og tenner et bål.

Vi trenger hvile

For å reise den siste biten,

Og vi trenger et mål.

DIKT

Dikt meg en sang i dag

Under trekroneringen.

Dikt meg en stjerne som kommer

Imot meg, og sier mitt navn.

Dikt meg en grind jeg kan åpne

Mot landet som gir fred.

Dikt meg en fugl

Som vet veien og målet,

Som kan ta meg med.

Dikt tiden til en reise mot jul

Og en ny fødsel.

GULLbok5 – Poesi 2008-3 Del6 *Sigve Lauvaas

M.Skjellbred-Ill.

Del 6.

21.

TRENGSEL

Fra deres trengsel

Fridde han dem ut,

Med kraft gav han dem styrke,

Og deres lidelser ble forvandlet til seier.

De ropte til Herren i sin nød,

Og han rev bort deres plager,

Han helet deres hjerter

Og gav dem åndelig føde.

De snublet, men han reiste dem opp

Og frelste dem i deres trengsel.

Når deres sjel ble kraftløs,

Gav han dem nytt mot.

Han sendte sitt ord, som var liv,

Og døde sjeler fant hvile

I hans underfulle verk.

Hans barmhjertighet er stor,

Hans nåde er uten ende,

Hans gjerninger er underfulle.

Han frelser menneskene fra deres synder

Og reiser dem opp på den ytterste dag

Til evig liv i herlighet.

Hans navn er uten grenser.

Han er Gud og far og bror.

Han helbreder våre sykdommer

Så vi kan være friske, uten alder,

Til evig tid, til evig tid.

22.

SJEL

Din sjel er såret, og du har ingen lege.

Fortapelse er døden. Min bror trenger vann.

La oss legge en klut på pannen. Jeg ber.

I nådens time kommer hjelpen. Trøst mine barn.

Legg hendene på de svake. Navnet helbreder.

Ordene gir kraft i trengsel. Vi er døpt til liv i overflod.

Ta imot den hellige ånd.

EN GANG

En gang var jeg ved dødens port,

Og jeg fikk vende tilbake.

Fra den sorte natt skinte lyset.

Det var engler som hjalp meg.

En gang var jeg under havet

Og noen løftet meg opp,

Og jeg fikk leve.

Jeg var for svak til å tale, men fikk indre styrke,

Og mine lemmer ble fylt med varme og ånd

Fra den evige kilde.

En gang i Statene var jeg nær ved å stupe

Av utmattelse, men du fant meg,

Og gav meg nye krefter.

Din omsorg helbredet min sjel,

Og mitt nedbrutte legeme ble løftet

Til et nytt liv på jorden.

23.

VIRKELIGHET

Jeg liker å lese. Ordet gir meg lys.

Det er som musikk i mitt hus.

Jeg ser hjerter krumme seg for dine hender,

Som utstråler kraft til frelse

For hver den som tror.

Om jeg kunne være mer deg, var jeg lykkelig.

Gjennom livet har jeg måttet tåle ild og vann,

Prøvelsene har blitt til ensomhet.

Jeg er svak, men sterk i dette lyset

Som holder meg på veien.

Jeg bøyer meg i støvet for dine fingrers gjerninger

Og takker, og synger lovsanger, leser hymner

Til de hellige. - Du har satt meg fri,

Og jeg lever i din nåde. Amen.

BLOMSTER

De vakreste blomster

Er øyner som ser,

Barn som leker og skaper fred.

Tenk hvilken lykke det er på jord

Om blomster

Er tegn på kjærlighet.

Dine hender er blomster,

Ditt hjerte er gull,

Din sjel er segl i vår hellige tanke.

Å gi, skaper blomster i tusen foll.

Blomster er et mektig signal

På godhet, varme og omsorg.

Vårt liv er en blomst, et ord

Som strekker seg til de ytterste grenser.

24.

LYS

Noen løfter deg inn i lyset.

Du møter en ny dag.

Dine øyne ser fremover.

Du er svanger med tiden som var

Og tiden som kommer.

Lyset holder deg våken.

Du har valget: å høre til,

Eller skjule ditt ansikt.

Du lever i meg som et barn.

Lyset er min identitet.

Ditt ord forkynner glede.

Du metter verden med gode gjerninger,

Ditt lys er min fred.

Å LEVE

Å leve er å føle,

Være nær det en tror,

Kjenne den indre stemmen,

Være varm og god.

Å leve er å se

Selv i mørke natten,

Kjenne veien og målet.

Det er livet på jord.

Å leve er å være i ordet,

Vokse i visdom og alder.

Å leve er å så kornet,

Og høste til livets vår.