POESI MALERI Anno 2008-1 Del10 Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

Del 10.

FORVANDLING

Lyset forvandler din sjel.

Maleriet blir forvandlet i lyset.

Hele verden er i forvandling.

Ordet forvandler mennesker

Så de kan se inn i fremtiden.

Tålmodige vingespenn av tid

Rulles i vår vei.

Stumme av undring ligger vi i graset

Og ser på en naken sol.

Den gyller vårt ansikt.

Forvandling skjer i hegreflokken.

Og svanene drar mot syd

Ved et lite signal.

Det ligger en dragning i kroppen

Som vekkes til liv – når tiden er inne.

Alle mennesker opplever forvandling.

Fra dag til dag går tiden

Med passasjerer, og blindpassasjerer,

I rute rundt jorden.

Vi er med i det store fellesskapet,

Og bidrar som et speil, et kart

I mosaikkens verdensbilde.

ENGEL

Se opp for engelen i skogen.

Ansiktet lyser.

Det har dype øyner, og rynker i pannen.

Engelen er en blomst

Som ikke har fått nok sollys.

Men kveldsglansen har den i seg.

Og når skogsengelen åpner sitt hjerte,

Finnes både tro, håp og kjærlighet.

Vi ser ikke alt med vårt blotte øye.

Men den som ser alt, lever i engelen.

MUSIKK

Jeg hørte musikk i går kveld.

Det er så godt å høre musikk

Når en skal sove.

Alle musikanter i skogen

Spiller for meg.

Det er julekveld i kongerike,

Og jeg tenner lyset.

Strenger synger og hvisker om snø.

Det kan bli kaldt til natten.

Og greinen vinker.

Jeg møter en låg sol i glaset.

Morgenmusikk fra fjellet

Strømmer inn gjennom vinduet

Og vekker meg til dans.

Jeg skriver lyder i boken,

Og forteller om en lang reise fra sør.

Fuglene kommer tilbake

For å finne det gamle reiret.

FORKLEDNING

Vi går med forkledning,

Og er analfabet i omgivelsene.

Vi er som en lastepram

Uten motor og kompass.

Vi feirer dagen med et gjesp,

Og går ut med høye støvler.

Det kan komme regn,

Og høsten er lang som en vei

Fra Jerusalem til Jeriko.

Vi lever, og smiler med maske.

Vi snur oss i sola,

Og skriver vårt eget navn

Som takk for sist.

REGN

Skyene åpner sin munn.

Vårens regn kommer følsomt,

Og legger seg over eng og mark.

Regnet hilser blomster og lyng

Med et følsomt blikk.

Regnet er tegn på liv,

Og tegner kartet.

Fontener synger og danser

Fra høye fjell,

Og kloden gleder seg.

La oss søke livet.

La oss gå ut i regnet og synge

Om en ny vår med latter.

Aldri har vi sett så mye regn i byen.

Den hilser alle med trompet

Og rene gater.

ELVEN

Elven går forbi huset

Og stuper ned i dalen.

Et sted i verden kommer den fra,

Og ingen vet hvor den blir av.

Elven Nilen, Aufrat, Tigres,

Har sin reiserute.

Jeg ser på solnedgangen bak fjellet,

Der elven min stuper som en ildfugl.

Elven er en liten stripe vann

Som holder meg våken.

Jeg ser alt fra vinduet, en hel verden

Som synger – adjø, farvel.

LANDSKAP

Vannet speiler meg.

Det romantiske landskap

Åpner mitt hjerte.

Det står med utspilte vinger

Og holder min sjel.

Jeg er smigret av landskapet

Som maler mitt navn.

Det ringer som blåklokker og lyng

I mitt indre slott.

Skyene gir nærhet.

De kommer inn i min hage som regn,

Og vasker fjellet.

Vannet blotter seg i sollyset,

Og gir oss nye krefter.

SPILL

Hvem spiller i den veldige stormen?

Hvem ror på havet i åpen båt?

Hvor er kyr og hest og sau

Når stormen raser?

Spill i skogen høres som drønn i natten.

Den veldige stormen møter meg,

Og gir meg en ny opplevelse.

Jeg hører toner fra en fjern vår.

Vi verner oss mot lyn og torden,

Og dekker oss for stormen.

Selv om himmelen kommer med hagl og snø,

Vil vi overleve.

Da spiller stormen hvite tangenter,

Og legger seg tett på jorden.

Det er musikk for mitt hjerte.

Lengsel blir til håp.

ØYET

Mitt øye er tungt,

Og kloden er tung og fast.

Jeg ser gjennom fjellet

Til en blå horisont.

Jeg ser engler.

Mitt øye ser - og leser

Til jeg blir trett, og stusser.

Kanskje har jeg glemt noe

På veien til hagestuen.

Der sitter jeg med aviser

Og tenker på Gud.

MIN FØDEBY

Jeg kom fra en by i vest,

Og der er jeg nå.

Jeg var en fugleunge

Som ikke klarte å fly,

Men jeg møtte kjærlighet.

Jeg forble ved reiret,

Og sitter nå i parken

Og teller etasjer i blokken -

Rett over gaten i sør.

Kanskje vil jeg flytte en dag?

Det er trist å ta farvel.

TUR

Jeg henger ved sykkelstyret

Og skygger for magen.

Jeg er ingen idrettsmann,

Men liker friluft, og landskap

Med fjorder og fjell.

Her kan jeg male hele livet,

Og alt er en tur -

Med gode klær og nistepakke.

Det gir kraft i sjelen. 

K.Herredsvela-ill.

POESI MALERI Anno 2008-1 Del9 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

Del 9.

SNØ

Snøen vokser på verandaen

Og tuntreet lyser i hvite greiner.

Snøen flakser som fugler

Og legger seg ned.

Snøen synger som øyenvipper

Og peker i øst og vest.

Snøen legger sin maske på jorden

Og ønsker oss alle fred.

I denne tiden danser snøen

Med sine gjennomsiktige flagg,

Og hvisker stille i luften:

Musikk er musikk.

Snøen vokser til siste lampen slokner,

Og alle sover som barn.

Vitenskapen kan ikke forstå

At jorden ble skapt av Gud.

OPP

Opp alle som sover.

Det er slutt med verden.

Kjærligheten overtar mye.

De andre blir gjemt

I et teppe av sorte piler.

Opp hele jorden,

Og hent frukten som er moden.

Se, trærnes grener bugner

Av kunnskap og kjærlighet

Til et langt liv.

Opp or graven, alle som sover

Og tenker på nøkkelen til paradis.

Alt er klart i tiden som ruller

Som en trapp – og blir borte

Som en merkelig drøm.

HJEMLAND

Fantasien er mitt hjemland.

Der reiser jeg hver dag

Og plukker aks i åkeren, som en halvbror.

Jeg reiser hodeskallet – med bind for øynene,

Og venter på den store dagen,

Da alt blir synlig.

Jeg ser mitt hjemland i en film

Som legger seg øyekroken

Og koker i mitt hjerte til en drøm om evighet.

Mitt hjemland blir tydeligere for hver dag,

Og minner meg om sjømannskirken

Som tar imot alle – med et åpent hjerte.

MITT BARN

La nettene passere,

Se frem mot dagen som kommer

Med lys i rommet.

Offerbekken er i havet før du våkner.

La mørket gå sin gang,

Og hold fast på lyset og varmen

Som skaper liv.

Kom med dine blide øyner,

Og se hva som skjer i profil av ordet

Som gråter over levende og døde.

Foruten lys trenger vi rom og tid

For å arbeide under stjernene.

Alt er vakkert, som en gave,

Og vekker oss til kjærlighet,

Barmhjertighet og tro

På noe som er større enn oss selv,

En hellig skaper, navnet.

MOSAIKK

Tusen øyner, tusen navn,

En mosaikk, en lattermild oase,

Et speil for guder.

Lyset stråler ned til en evig plattform

Som ligner et gresskar,

Hvor menneskene beveger seg fritt.

Her finnes olivenlunder,

Men frosten ligger dypt hos mange.

Natthimmelen er fylt av fakler

Som arbeider bredvillig, for at alle skal se

Gull på pilegrimsturen.

Alle blikk senker seg i mosaikk.

Jorden er fylt av bilder fra begynnelsen.

Og ufødte får en undring i sollyset

Som roper som et fyrlys.

Din vei er en døende stjerne,

Rommet er ved å sige sammen.

Vi må skynde oss fremover i løypa,

Så vi ikke krymper inn før tiden.

BÆR MEG

Bær meg over fjellet.

Vær en soldat på turen min.

Vokt meg for slanger og vold på veien,

Og gi meg en hjelpende hånd.

La meg få drikke av ditt beger,

Og fyll meg med din ånd.

La meg få tale de ord du gir meg

Med kraft og fylde,

Så alle kan se at jeg lever.

Gi meg mer av din kjærlighet,

Så jeg vet at du elsker meg

Over alle fjell.

  

K.Herredsvela-ill.

POESI MALERI Anno 2008-1 Del8 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-foto.

Del 8.

KUNST

Dette er en kunstbok.

Ikke alle forstår berømmelse.

Kunst hviler i brosteinene,

Og fjellet er naglet til kunstens tre.

Uten kunst er alt tomhet.

Sollyset er kunst.

Alt som lever, vokser og gror,

Har kunstens krefter i seg.

Lyngklokker og klosterklokker,

Høres og ses i landskapet.

Som et maleri åpner kunsten seg

Som en lovsang til Gud.

Jorden er en kunstbok

Hvor bladene bretter seg ut

Og glir bort i stillhet under måne,

Mens menneskene sover i glede.

KATEDRAL

Vi lever og vandrer i en katedral

Med tusen lysskiver i taket.

Vi hører det klaprer i smijernsporter.

Det er mange som vil inn.

Det puster i parken, og nettene blir lange.

I verden buldrer gravemaskiner og gevær,

Og vi hører nødrop fra avgrunnen.

En katedral med fjell og fortau

Åpner for mange bilder.

Og hvite engler går fra rom til rom

Og synger om det evige barnet, kongen

Som åpnet veien til paradis.

POESI

Språket har ingen begrensinger

I poesiens verden.

I det blå gjenskinnet er dine øyne

Det vakreste som er skapt.

Poesi til maten vekker oppsikt.

Du leser en bønn, og lærer levende bilder

Om å elske hverandre.

Du ser solen vender alltid tilbake.

Midt i livet tenker jeg på deg

Som holder alle lys i en fakkel på veien.

Du er selvsagt mitt liv,

Og jeg ser deg som en redning og venn.

Språket kommer til oss som bølger,

Og taler til vårt hjerte om trofasthet.

Ordene gjør oss ydmyke.

Poesien er ren som kildevann.

Å leve i kunsten får poesien til å vokse

I kraft og styrke, i eleganse og åpenhet

Som et kronblad i vår natur.

Poesien leser vårt hjerte, og puster.

BEGRENSET

Jeg er begrenset til ordene.
Men livet er en prosess.

Poesien er kraft i sitt innhold.

Det vekker oss til å se,

Det frigjør oss fra dype daler

Og skaper en ny sang i vårt bryst.

Jeg er begrenset til rom og tid.

Språket gir meg kart til å overleve

De lange vinternetter i urskogen.

Jeg leter etter frihet til å tale

Uten manuskript, - med hjerte

Som drivkraft og mikrofon i livet.

SPRÅK

Språket er livet.

Språket er din sjel.

Hele ditt legeme er intimt knyttet til språket

Som holder deg over vannet.

Der kan du speile ditt ansikt

Og vise hvem du er.

Språket kan rette opp gamle synder

Og skape frihet i ditt hjerte.

Språket er et skjold, en mur,

Og en åpen dør.

Fra språkets univers utstråler vi

Vårt innerste lys,

Og skaper bølger i rommet

Som vi kan ta og føle på.

Språket er mitt nådebrød, min hud,

Mine nerver og blodårer.

Det er en hånd i livet som gir og gir

Så lenge det brenner en lampe

I det innerste rommet.

DET ER IKKE NOK

Det er ikke nok å ha kjærlighet

Til et menneske.

Vi vet ikke dagen og timen.

Men språket er vårt ankerfeste.

Ordet er en sti for farlause.

Det er ikke nok å skrike som måker.

Vi må være rede til å lytte.

Den som ikke lytter, hører ikke navnet.

Ordet er nådebrødet som varer.

Det er ikke nok å eie skriften

Når sannheten er skjult for vår øyner.

Å være rik av gods, hjelper ingen til salighet.

LES

Les i dag,

For ingen kjenner morgendagen.

Les den dryppende skogen,

De høye fjell, de dype daler.

Les boken, før det er for sent.

Drikk kildevann.

Hent meg en hvit bok fra himmelen,

Og les for meg i kveld.

Hvert blad skinner av glede.

Les meg i søvn. -

Som et hurtigtog går livet i solskinn og regn.

Det stopper ved stasjonen,

Og går videre med nye passasjerer.

Les med belte om livet,

For det kan bli det siste du gjør.

Hvert ord varsler fremtiden.

Alt som ligger bak er et kapittel for seg.

DRØM

En natt drømte jeg om en stemor

Som hadde vann i en krukke.

Den ble aldri tom.

Jeg drømte om vinden som kom og gikk

Som en kjær venn.

Naboen banket aldri på,

Han hørte til på gården – og utvekslet ord

Om drømmer og visjoner.

Han gravde i boken, og fant gull.

Dette ville han gi til oss,

Som var barn den gangen.

BOK

Boken blir aldri ferdig,

Livet tar aldri slutt.

Jeg lever i pakt med naturen,

Og kommer igjen og igjen

Som et språk for engler.

Jeg er en prest uten prakt,

En boble av ord

Som renner i bekker og elver

Mot havet, som sluker alt.

Jeg er en bok som flyter på vannet

Og hilser alle jeg kjenner

Med nåde og fred.

Jeg leser min egen bok,

Og tar ikke skade av det.

Mens andre tramper i vei,

Sitter jeg stille og lytter til ordet,

Som skriver mitt liv.

KLOSTER

Du går i kloster, og messer

Tre ganger til dagen.

Du messer dine salmer og dikt

Som overengelen har skrevet.

Du går med en svart kjortel.

Og jeg undres hvorfor den er svart.

Ordet lyser – forsiktig, stille,

Og falmer aldri som blader mot høst.

Jeg løfter leppene i et kloster,

Og hører gjenlyd i alle vegger.

Her er jeg i kontakt med murene

Som holder verden sammen.

K.Herredsvela-Gallilea-ill.

POESI MALERI Anno 2008-1 Del7 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

Del 7.

MITT BARN

Mitt barn, hvor enn du er,

Så er du en stjerne.

Vakkert lyser du i hundre år,

Helt til lauvet på kalenderen falmer,

Og engelen kommer med fred.

Mitt barn, la nettene passere,

Og vær en fakkel der du er.

La ansiktet lyse, la leppene tale

Til naturens skjønne musikk.

Du er en varde for mange,

En profil, en fyrstelig arving.

Du bølger som hvite tulipaner.

Ditt blikk lyser i gull.

KJÆRLIGHET

Kjærligheten brenner ikke trær,

Men lever i våre hjerter

Som et eget språk.

Vi ser og erfarer kjærligheten

Som en stadig forvandling,

En ny fødsel fra dag til dag.

Lenge går jeg langs månesigden

Og drømmer om en ny tid.

Men våre rustne tunger har ikke ord.

Vårt hjemland i nåde

Har kjærligheten som stempel.

Der kan vi bo en dag.

JEG GÅR

Jeg går langs stranden

Under månesigden

Og sanker rekved til et bål.

Jeg kastes hit og dit av tanker

Som fyller mitt indre,

Og horisonten snur seg i måkeskrik.

Jeg går med kjærlighet til hjemmet,

Som flytter seg med vinden.

Jeg går med nådebrød, med ordet,

Og smaker livets friske skudd

I kornåkeren til en venn.

Jeg ser mørke hoder

Som tiggere langs veien,

Og hunder som slikker smulene

Ved de rikes bord.

Jeg går med hånden som papir

Og skriver livet i alt jeg er.

Det er en gåte å være født

Under månesigden.

HUSET

Når huset brenner, frykter jeg ingenting.

Jeg kler meg hver dag i nåde.

Innerst inne er en glo som tar fyr i meg,

Men ingen slokker brannen.

Den må brenne ut.

Jeg går med blanke ark,

Og blir preget av de andre, og ordet

Som er skrevet i skaperverket.

Jeg ser en signatur i alt som lyser

Fra morgen til kveld.

SPRÅK

Jeg endrer ikke på språket.

Det er språket som endrer på meg.

Det fyller mine morkne kar

Med hjemlengsel.

Språket er et gitter av skyer

Som holder kloden i balanse.

Her lever tiggere og konger i hopetal

Før den store trengsel.

I måneskinn er språket en gave.

Det hvisker vårt navn,

Og vekker oss til å se hverandre,

Så vi kan leve videre.

UTSTRAKT HÅND

Jeg ønsker en utstrakt hånd

Som jeg kan klamre meg til

Når stormen uler.

Jeg ønsker en vei som er kjørbar

Om vinteren, og ikke nattestengt.

Jeg ønsker frihet i kjærlighet

Som overgår all forstand.

Jeg ønsker lys over livet,

Og ord som maler en utstrakt hånd

På veien til de levendes hus.

Jeg ønsker en fargerik hage

Hvor alle snakker samme språk,

Der syndene er tilgitt i navnet,

Som et nådebrød fra evige kilder.

K.Herredsvela-ill.

POESI MALERI Anno 2008-1 Del6 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

Del 6.

ORD

Mine ord daler med frisk pust.

De minner om fjellets rene luft.

Ordene kommer som kildevann

Og åpner mitt hjerte.

Kommer du til meg i dag.

Jeg føler lengsel å treffe deg

Med ordene – som er kraft

Til en ny vår.

Ordene kommer med glede,

Og sier farvel med ømhet.

De hvisker til mitt indre

Og kysser min munn.

VINTER MED SNØ

Det daler snø fra fjellet,

Fra blågrå skyer.

Og frosten griper om seg

Og sliter i hus og heim.

Vinteren kommer med spisse sko

Som vasser i dyp snø,

Og lager spor i lyset fra stjerner.

Vinden slår om seg

Og avtaler storm til natten.

Men byen skal slippe billig.

Den er inngrodd av frost.

Det knirker ski over vidder,

Og reinjegeren holder kroppen varm.

Det er håp i sikte.

Snart blir det væromslag.

Det kan ikke bli verre.

Frosten ligger dypt i alle hustak

Og skaper seg om til troll.

LYSET

Lyset er for stort for meg,

Reisen er for lang.

Jeg er naken for deg i paradis.

Kjære, jeg tørster.

Jeg går med et tomt glass

O tørster – så jeg nesten dør.

Jeg tørster etter lys og stillhet.

Om jeg får leve,

Vil jeg bygge et lyskapell.

Jeg vil plante blomster i hagen,

Og lyset vil danse.

Lyset kler fjellet.

Og menneskene får en levende sjel

I lyset - som gir liv.

Og jeg kan se og kjenne kraften.

Jeg elsker deg.

ORD

Det som skinner gjennom alt,

Er ord av lys, ord av kjærlighet,

Som vekker liv i kalde beinrester.

Jorden synger liv i gammel grunn

En midtsommerdag.

Lyset stuper i kald jord

Og vekker døde fra graven.

Ord fyller verden med sang.

Og vi kjenner varmen fra kirkevollen,

Fra hjerte til hjerte.

Vi hører navnet, og kjenner kraften

Drar oss til seg.

Nåden omfavner oss.

KORNÅKER

Kornåkeren er moden.

Mat er et språk alle forstår.

De flykter til et vindu med mat.

De rører ved kornåkeren.

Utenfor døren står folk i kø.

De leter etter en adresse

Hvor de kan kjøpe mat.

De lærte et språk i barndommen:

Å kjenne, å smake.

Jeg tenker en verden i åkeren.

Den blir fort oppspist.

Og ingen sår nye frø til en ny høst.

Det blir hunger og krig.

En kornåker er en ny fødsel.

Et modent aks er lys og liv.

Det er svar for mitt hjerte.

Vårt liv er en gave fra dag til dag.

SETNING

Med velvilje går jeg

Og overtar et hus i blinde.

Utsiden er synlig, gulvet er vasket,

Og taket har sett en vinter før.

Motvillig leser jeg om bryllupet.

De ville oppleve den natten alene.

Og alle dører var lukket.

En måne krøp gjennom vinduet.

Jeg ser at huset trenger stell,

Som gamle folk.

De leser i gamle postiller, og vasker seg

For nattens eventyr i stjernevals.

UTENOM

Helt utenom det vanlige.

Blues i blått vannglass.

Elvebredden er hvit,

Og bølgene slår sakte mot land.

Der er vilje i menneskene,

Og kraft i havet.

Lyset stråler fra himmelen

Og fungerer som en dynamo.

Kraften samles og kommer igjen

Med stor styrke.

Grensestolpene flyttes

Som dagene går.

Utenom alt brer vinden i blues,

Som en orrhane,

Som virvelstorm i Statene.

Vinden flytter seg som lyset,

Og går hastig forbi mitt hus.

DØD

Mold i en dyp åker

Skjuler mange spor.

Døden skjuler livet,

Som vokser inn i stjerner.

I berget bor døden.
Vi kjenner nærhet i vårt hjerte.

Vi tar imot den siste fiende,

Når vi ikke har motstand igjen.

Dødens engel hviler i mold.

Livets engel lyser fra gravene

Og forkynner fred.

Døden er lenket til menneskene

Fra begynnelsen.

Livet møter sin forsoner

I navnet Jesus.

SØKE

La oss søke livet,

De storslagne byene

Som gløder som lyspærer.

La oss søke de tårevåte rutene,

Og se til de gamle i ettermiddagsolen.

I hagen vokser tulipaner.

La oss spasere forbi verandaen

Og se etter steinblomstene.

De er vakre som skogsstjerner langs stien.

La oss søke de unådde englene,

Og kjenne at vi hører til.

La oss se vårens landskap i en park

For viderekomne – og lytte til strengene

Fra klodens glødende instrumenter.

Da blir vi berørt i hjerte og sinn,

Og skjelver i feber –

Som en smijernsport i storm.

SOL

Solen passerer fjelltoppene,

Og legger seg bak alt,

Som en fakkel langs muren.

Solen bærer oss til vi falmer,

Og ansikt og lepper stivner

Som et slokket alterlys.

Solen er som et stort øye

For hele verden.

Det står som en kjempe i rommet

Og blåser ut et forløsende hav.

Her ror vi vår båt,

Og kjenner at håret bølger.

Vi stønner og trekker pusten, -

Men lever i trekken som et blafrende lys.

Det er vår forsvarstale.

K.Herredsvela-ill.